Flere bedrifter sliter med visum til sine ansatte og lisenser for produkter. Også kontakter med det kinesiske myndighetsapparatet går tregere enn før, ifølge Aftenposten.
Grunnen er åpenbar. Tildelingen av Nobels fredspris i fjor til dissidenten Liu Xiaobo vakte harme i det kinesiske kommunistpartiet. Makteliten så på tildelingen som en uakseptabel innblanding i landets indre anliggende. Til tross for dette mente næringsminister Trond Giske lenge at norsk næringsliv ikke ville merke negative konsekvenser av tildelingen. Det stemmer åpenbart ikke.
Kina har blitt et av Norges viktigste eksportmarkeder. Fisk, maskiner og kunstgjødsel er blant produktene som sikrer arbeidsplasser her hjemme. Bare på de siste fire årene har norsk eksport til Midtens rike økt med ti milliarder kroner. Det er store tall.
Den sterke kinesiske reaksjonen betyr imidlertid ikke at det var feil å gi fredsprisen til Liu Xiaobo. Han var en meget verdig vinner for sin kamp for rettigheter vi i vår del av verden tar som en selvfølge. Og Kina må som en stadig viktigere aktør på den internasjonale scene akseptere at det stilles spørsmål ved kritikkverdige forhold i landet.
Denne saken bør imidlertid føre til en annen debatt her hjemme, nemlig sammensetningen av Nobelkomiteen. I dag består den av tidligere toppolitikere med sterke bånd til de partier de er utpekt av. Dermed lyder det mer enn hult når norske myndigheter forsøker å fremstille komiteen som helt uavhengig av regjering og storting. Når prisen tildeles mer ukontroversielle og populære kandidater gjør dessuten myndighetene påtakelig få forsøk på å distansere seg fra den aktuelle tildelingen.
Nobelprisen er verdens mest prestisjetunge fredspris. For å bevare og videreutvikle denne statusen bør Nobelkomiteen ikke bestå av avdankede politikere med bindinger til norske myndigheter. I stedet bør medlemmene utpekes på grunnlag av kunnskap om og innsikt i de internasjonale forhold prisen er ment å skulle gi oppmerksomhet til.