Om det strides de lærde. Da eks-diktator Saddam Hussein ble pågrepet i 2004, fikk vi også vite at det var en avgjørende hendelse som ville normalisere tilstandene i Irak. Senere har vi kunnet konstatere at det motsatte skjedde.
al-Zarqawi er blitt fremstilt som den store opprørslederen i Irak etter at han i 2004 lot sin gruppe ta navnet «Al Qaida i Irak». Og hans navn er, med rette eller urette, blitt knyttet til en rekke blodige aksjoner og selvmordsaksjoner i Irak.
Men mye kan tyde på at drapet har en større symbolsk enn reell betydning for krigen i Irak — på begge sider. For opprørerne var han et ikon, og for amerikanerne og britene legemliggjøringen av terrorismens ondskap - det største troféet etter Osama bin Laden.
Det irakiske opprøret består av alt fra mer eller mindre organiserte militiagrupper med en religiøs og ideologisk overbevisning, til voldelige, kriminelle bander. Og vi ser mer og mer konturene av en konflikt mellom folkegrupper og religiøse grupper innen Irak.
I dette kaotiske krigsbilde trenger ikke drapet på en terroristleder få noen avgjørende innflytelse. Det er endog blitt antydet at al-Zarqawi kan ha blitt angitt av en konkurrerende terroristgruppe for å fjerne en ubehagelig konkurrent.
Arbeidet mot en mindre voldelig situasjon i Irak går neppe gjennom å likvidere store eller små terroristledere, men ved å få stablet på bena et levedyktig demokrati som har legitimitet i befolkningen. Derfor er statsminister Nuri al-Malakis arbeid i disse dager med å stable på bena en ny irakisk regjering som har sitt utspring i en folkevalgt nasjonalforsamling viktigere for Iraks fremtid som en selvstendig, demokratisk stat, enn likvideringen av al-Zarqawi.
Og et av de vanskeligste spørsmål den nye regjeringen vil måtte ta stilling til er hvor lenge den kan tillate seg å hvile på amerikanske bajonetter. For det er åpenbart at mye av terroren utløses av det amerikanske nærværet - samtidig som det er et åpent spørsmål når Irak selv er i stand til å hanskes med borgerkrigslignende tilstander.