Austegard har personlig saksøkt staten for å få anledning til å klage på drapsdømte Jan Helge Andersens permisjoner. I tillegg ønsker hun også å kunne påvirke hvor Andersen skal kunne oppholde seg under eventuelle permisjoner.
Ada Sofie Austegard har også tidligere markert seg som en markant talsmann for de etterlattes rettigheter, en viktig posisjon det er bra noen tar på seg. Vi har forståelse for at ofre og etterlatte ønsker et sterkt rettsvern av sine interesser.
Men det finnes grenser for hva selv etterlatte i grove volds— og drapssaker skal kunne kreve. Det er det offentlige som skal fullbyrde straffen, og også bestemme vilkårene for gjennomføring.
ETTER VÅR mening er etterlatte i drapssaker og ofre i grove volds- og sedelighetssaker tilstrekkelig ivaretatt gjennom straffegjennomføringsloven. Den sikrer at etterlatte og fornærmede får varsel om permisjon og straffeavbrudd.
Austegard vil ha rett til å klage på permisjonsvedtak, men sier at hun ikke vil hindre permisjon. Det er vanskelig å se nyansene her. Hennes argument om at det er problematisk å risikere å møte gjerningsmannen har vi for så vidt forståelse for, men det holder ikke. Hun kan selv velge om hun vil oppholde seg i området eller reise bort. Hun får kanskje sin bevegelsesfrihet hemmet, men det velger hun i så fall selv.
At etterlatte skal kunne påvirke domfeltes bevegelsesfrihet er helt urimelig. Dessuten vil Austegards krav åpne for helt umulige vurderingstemaer når permisjoner skal vurderes og gjennomføres. De etterlatte vil ikke ha tilstrekkelig kunnskap til å vurdere hvor og når en permisjon skal kunne gjennomføres.
AV RETTSSTATENS viktigste prinsipper, er at straffen skal være tidsbegrenset og at gjerningsmannen skal rehabiliteres og kunne vende tilbake til samfunnet når straffen er sonet. Permisjoner er en del av denne rehabiliteringsprosessen. Og den må det være opp til myndighetene å styre, ikke ofre og etterlatte.
