Dette er første gang på lang tid at amerikanske myndigheter har sagt noe som helst positivt om regjeringen i Damaskus. Og selv om anonyme tjenestemenn i Bush-administrasjonen understreker at syrerne bare gjorde det som var deres plikt, er Midtøsten en region hvor små symbolske handlinger kan være starten på viktige prosesser.
Hvis USAs positive omtale av Syria innevarsler et tøvær mellom de to landene, er det all grunn til å hilse den velkommen. En slik utvikling burde skjedd før. For et av Bush-administrasjonens feiltrinn i Midtøsten har vært å skyve fra seg det syriske lederskapet.
Nå har det aldri vært noe hjertelig forhold mellom de to hovedstedene. Men tidligere amerikanske administrasjoner har alltid lagt stor vekt på å være på talefot med myndighetene i Damaskus. Fordi landet spiller en helt avgjørende betydning i en eksplosiv region. Ikke minst for sikkerheten til Israel, USAs nærmeste allierte. Slik vi også så det i sommerens Libanon-krig.
Men i stedet for å bygge tettere forbindelser til regimet i Damaskus, har Bush og hans konservative våpendragere forsøkt å isolere landet. Og behandlet det som et assosiert medlem av ondskapens akse, der Bush selv passerte Iran, Irak og Nord-Korea. Denne fiendtlige holdningen til Syria har ikke tjent amerikanske interesser.
Den amerikanske politikken er spesielt uforståelig i en tid for hvor USAs hovedmål er å bekjempe religiøst inspirerte terrorgrupper. Da burde det sekulære styret i Damaskus ses på som et potensiell medspiller, til tross for dets betydelige brudd på menneskerettighetene. I stedet har Bush-administrasjonen ført Syria enda tettere inn i favnen til Iran og ulike splintergrupper som på religiøst eller annet grunnlag bekjemper USAs innflytelse i regionen med alle midler.
Bilbombe-askjonen i Damaskus tirsdag viser at myndighetene ikke har full kontroll over den interne utviklingen. Fra før er det kjent at det fins en betydelig islamistisk opposisjon i landet. Og det er enighet blant utenlandske observatører om at en regimeendring i Syria neppe vil føre til et mer vestlig-orientert styre. Forhåpentligvis er dette bakgrunnen for de nye amerikanske tonene overfor Syria.