Midt i den første streikeuken fortsetter strømmen av meldinger om skyhøye lederlønninger og de utroligste etterlønns— og pensjonsavtaler. Kjell Almskog har med sin pakke verd 169 millioner kroner satt en rekord vi regner med vil stå en stund, skjønt i dette markedet skal intet forsverges. Slike nyheter er selvfølgelig ikke egnet til å dempe spenningene i den pågående streiken, men samtidig er det trekk i bildet som gjør at harmen over toppenes betingelser ikke kan tas ut for fullt.For i rekken av skyldige for denne utviklingen finner vi ikke bare Tordenskiolds soldater, det vil si sjiktet av direktører som sitter i hverandres styrer, flere fagforeningsledere er gjennom styrebeslutninger også medansvarlig for ledernes lønns-, fallskjerms- og pensjonsbetingelser. Det gjelder LO-leder Yngve Hågensen, og det gjelder AKP-veteran og hovedtillitsvalgt i Kværner, Rolf Utgård. Når han skal forsvare Almskogs etterlønns- og pensjonsvilkår, skjer med samme hulhet som når en informasjonsdirektør forsøker å selge det uselgelige til offentligheten.To tolkninger er mulige her: Enten kan man mene at makt og dårlig selskap korrumperer selv den dydigste, eller så er det, slik Utgård hevder, virkelighetens krav som innhenter den ideologisk motstrebende tillitsvalgte stilt overfor bedriftenes være eller ikke være. Begge deler har noe for seg. Det er sikkert slik at systemtvangen er stor i styrerommene, og at pianistene - les styrerepresentantene - opplever at de har få valg når det gjelder partitur.Men konsekvensen av slike forhold er betydelige for måten konflikter over den voksende økonomiske ulikheten i samfunnet kommer til uttrykk. Det er ikke lett hverken for Hågensen eller Utgård å være særlig opprørt over beslutninger de selv har vært med på å fatte. For Hågensen er dette blitt til et autoritetsproblem. Hans merittliste i Statoil-styret er én ting, verre er det at han i disse tider fremstår som systemgarantist for forholdene på lønns- og arbeidsmarkedet, slik de utviklet seg gjennom 90-årene.Det betyr at Hågensen nok kan slå i bordet og banne som før, men han gjør det mer som en væremåte og som en rituell formidling av grunnplanets oppriktige bestyrtelse. LO-medlemmer flest er genuint opprørt over det de får vite om pensjoner og fallskjermer; Hågensen kan knapt være det om han har fulgt med i sine egne styremøter og fått korrekte referater fra tillitsvalgte kolleger som sitter i andre bedrifters styrer.Slik norsk arbeidsliv er, det ikke til å unngå at det blandes ideologisk blod mellom tillitsmannseliten og ledere i så vel privat som offentlig sektor. Det resulterer i at mange av fagbevegelsens fremste våpendragere ikke bare havner i et for dem selsomt selskap, men at de også blir delaktige i beslutninger som vinner liten forståelse blant fagbevegelsens menige medlemmer. Det er mye vunnet ved at samfunnet fungerer på denne måten, men dette klasseoverskridende hopehavet er også den viktigste grunnen til at det i dag er langt mellom de ideologisk rene og ranke. Alt var enklere før, ikke minst hva lønns- og arbeidsforhold angår.