Det virker helt utrolig, men i en tid der enhver regjering som tiltrer kappes med den avgående om å være på parti med fremtiden, har statsminister Jens Stoltenberg begått det kunststykke å legge statsrådskabal uten å avklare hvem som skal være forskningsminister. I følge Forskerforum er det nedsatt et embetsmannsutvalg under departementsråd Bjørn Grydelands ledelse for å løse floken i løpet av noen uker eller måneder. Dette holder overhodet ikke. Da regjeringslisten ble presentert, trodde vi i vårt enfold at Trond Giske vitterlig skulle være kirke-, utdannings— og forskningsminister når det var det han ble utnevnt til. Så enkelt er det imidlertid ikke. Næringsminister Grete Knudsen vil nemlig ha forskningssakene under sitt regime. Mens altså helseminister Tore Tønne var å høre på radioen i går da emnet var manglende norsk satsing på medisinsk forskning. Den uklarheten om ansvaret for forskningssaker som nå er oppstått, er ingen sak for embetsverket. Det er et politisk ansvar å plassere forskningen i rett departement. Det ansvaret må statsministeren ta umiddelbart. Nå sprer nemlig usikkerheten seg. Synes kanskje Jens Stoltenberg, som sosialdemokratiets fremste utøvende modernist, rett og slett at dette spørsmålet ikke er så viktig? Eller mener han på ramme alvor at forskning og næringssaker er så beslektede temaer at de derfor også bør ha et politisk og administrativt hopehav?I så fall representerer det et oppsiktsvekkende brudd med innarbeidet praksis og en klar underkjenning av forskningens vesen. Det er mye godt å si om forskningens betydning for næringslivets fornyelse, men denne rollen forutsetter at forskningens ikke-kommersielle ståsted og forutsetningsmessige frihet er ivaretatt. Hvis ikke statsministeren og hans folk forstår at dette også berører spørsmålet om departementstilhørighet, eller nettopp at det begynner med det, er de på ville veier.Grete Knudsen er et framifrå menneske, som tidligere har vist at hun evner å knytte bånd mellom forskning og næringsliv. La henne få fortsette å gjøre det med utgangspunkt i det departementet hun bestyrer. Hun har politisk pondus og nyter stor tillit både i forsknings- og næringslivskretser. For forskningens del ville den tilliten bli anfektet om hun skulle styre forsknings- og næringslivssaker fra samme butikk. Til slutt gjenstår enda en tolkning av det inntrufne: Den at Jens Stoltenberg skulle synes at Trond Giske var for lett til å være forskningsminister i en tid der forskningen forventes å kjempe til seg stadig større andeler av statsbudsjettene. Det har vært Giskes skjebne å tape de fleste interne oppgjør i partiet, men det er ikke det samme som at han behøver å tape like mye innad i regjeringen. Og er han for lett, får Stoltenberg heller bytte ham ut. Da er han nemlig også for lett til å ta oss videre inn kunnskapssamfunnet.