Søndagens valg på ny president i vårt naboland i nordøst, Russland, er av den aller største betydning både for Norge, Europa og resten av verden. Uansett politikk, økonomisk utvikling og forhold til sine naboer, så har både nære og fjernere naboland alltid vært nødt til å ta hensyn til den geografiske og maktpolitiske stormakten Russland.Slutten på det skremmende Sovjetunionen og den kalde krigen i 1991, skapte ikke den utviklingen i Russland mange håpet på. Til tross for, og kanskje også på grunn av, en overoptimistisk vestlig låne— og investeringspolitikk overfor Russland på begynnelsen av 190-tallet, ble de markedsøkonomiske reformene ingen suksess. Til det kom de altfor brått på en økonomi og mentalitet som ikke var i stand til å omstille seg over natten.Resultatet ble politisk og økonomisk kaos. Politikere, byråkrater og forretningsfolk tok for seg av den enorme statlige porteføljen så godt de kunne. Privatisering og markedsøkonomi ble i stor grad det personlige initiativets markedsplass. Mens enkeltpersoner med nære forbindelser til den vekslende politiske makteliten samlet seg større og større formuer, ble staten fattigere og fattigere. Skattesystemet fungerte ikke, valutaen kollapset, arbeidsplasser forsvant, og den vanlige russer fikk større og større problemer med å klare seg økonomisk.I dag finnes det praktisk talt ingen middelklasse i Russland. Samfunnet består av noen få søkkrike mennesker, mange av dem rene forbrytere, og en overveldende majoritet av fattige, etter vår målestokk. Samtidig bugner supermarkedene og forretningene over hele landet av varer, både vestlige og russiske. Mens den vanlige russer tidligere hadde penger, men ikke noe å kjøpe, kan dagens russere kjøpe det de lyster av forbruksvarer, men har ikke råd til det.I vestlige land ville slike forhold vanligvis føre til uro, streiker og politiske endringer. I Russland er avmaktsfølelsen i forhold til sentralmakten i Kreml fortsatt så stor at få tror det er mulig å påvirke sin egen tilværelse gjennom politiske valg. Dette er den største trusselen mot det gryende demokratiet i Russland i dag. En annen alvorlig trussel er mangelen på alternative politiske programmer å stemme over.Etter alt og dømme velger flertallet av det russiske folket søndag en tidligere KGB-offiser, Vladimir Putin, til ny president. Ikke fordi han har gjort det godt i valgkampen, eller kommet med et politisk program som russerne tror kan bringe dem ut av uføret. Vladimir Putins popularitet hviler mer på russernes evige behov for verdighet, autoritet og storhet, enn på evnen til å løse hverdagens problemer. «Seieren» i Tsjetsjenia-krigen er et eksempel.Til tross for sin autoritative og lukkede stil, og sine personlige maktambisjoner, kan Vladimir Putin likevel være den rette mannen på rett tid for Russland. Etter det politiske og økonomiske kaoset Jeltsin etterlot seg, er det mye som tyder på at Russland nå trenger en sterk overgangsfigur for å få orden i landet. Den store faren er at han blir for sterk, og sitter for lenge.