Barnemordet på Smøla har på ny rettet søkelyset mot den psykiatriske omsorgen og psykiatriens vilkår i Norge. Vi vet ikke for hvilken gang. Og det som er mest beklagelig, er at hver gang en psykiatrisk pasient er involvert i en alvorlig kriminalsak står myndighetspersoner fram og er påfallende kunnskapsløse om hvordan det står til i Psykiatri-Norge.Denne gangen var det en statssekretær i Helsedepartementet som av NRK ble bedt om å kommentere det faktum at vi over tid langt på vei har tømt «Reitgjerdet»-institusjonene for tunge psykiatriske pasienter uten at kommunene har hatt noe egnet hjelpeapparat å tilby de utskrevne. For statssekretæren var dette åpenbart en ny kunnskap som han ville ta med seg inn i departementet.Da må det være tillatt å minne om at Reitgjerdet ble lagt ned på 1980-tallet og at det i kjølvannet av nedbyggingen av institusjoner for farlige psykiatriske pasienter i en årrekke er blitt ropt varsku fra helsepersonellet i kommunene. Fine psykiatri— og helseplaner har beskrevet hvordan psykiatriske pasienter skal ut av institusjonene og over i åpen omsorg og behandling i kommunene.De 20 siste årene rommer en lang dokumentasjon om hvor galt det kan gå når planene ikke stemmer med virkeligheten. Vi kunne berette historier om hjemmesykepleiere og hjelpepleiere som plutselig er blitt konfrontert med tungpsykiatriske pasienter som uten varsel er blitt sendt tilbake til sine hjemkommuner - om pasienter som kommer til kommuner uten egnede botilbud eller behandlingstilbud, og om kommuner som ikke har visst hvordan de skal bruke de øremerkede midlene som er stilt til disposisjon.Men uansett hvordan de enkelte kommuner makter å organisere sitt eget hjelpe- eller omsorgsapparat, vil de aldri bli i stand til å ta hånd om det klientell som tidligere var forbeholdt de lukkede institusjonene. Og i mange av de alvorligste volds- og drapssakene de siste årene har alvorlig sinnslidende vært involvert.Det burde etter hvert ha samlet seg opp så mye erfaring med praktiseringen av den nåværende psykiatriomsorgen at vi burde bli spart for aha-opplevelser blant de ansvarlige helsemyndighetene hver gang de blir konfrontert med dramatiske kriminalsaker. For dette dreier seg ikke bare om penger, men også om hvordan vi organiserer denne delen av vårt helsevesen. Den vedtatte psykiatriplanen vil koste 24 milliarder kroner fram til 2008. De burde gi oss muligheter til å ta et oppgjør med et psykiatrisk helsevesen som er basert på en illusjon om at det er mulig å behandle, følge opp og ta vare på alvorlig sinnslidende i den enkelte kommune. Det er med andre ord tid for å gjenoppbygge de lukkede institusjonene innenfor psykiatrien.