I går hadde vi et oppslag om Claes Nordholm i Grimstad som vil starte en landsomfattende aksjon mot bommer langs veiene våre. Nordholm vil i stedet øke skatter og avgifter slik at de beløpene som behøves for å bygge nye og bedre veier kan hentes inn fra fellesskapet på vanlig vis, og ikke bare fra dem som bruker veiene i en gitt region — sjelden eller ofte.I utgangspunktet er Nordholms forslag godt. Det er da også slik det fungerer i en rekke andre land, Nordhoms hjemland Sverige inkludert. Problemet er bare at der, som for eksempel også i Finland, Danmark og Tyskland, har man et politisk fordelingssystem som fungerer i den betydningen at de prosjektene som trenger statlige veimidler, får dem. Derfor har også disse landene en veistandard som stiger proporsjonalt med trafikkgrunnlaget.I Norge er det ikke slik. Der ligger det så sterke distriktspolitiske føringer på bruken av veimilliardene at det ofte synes som om standarden er omvendt proporsjonal med trafikkgrunnlaget. Små øysamfunn og tynt befolkede distrikter har fått veier til en pris og til en standard som ikke på noen som helst måte står i forhold til nytten, mens sentrale deler av landet avspises med småbeløp og klattebevilgninger. Under ligger noen like romantiske som håpløse resonnementer som at tynt befolkede distrikter trenger flere veier for å utvikles, mens sentrale strøk har den allerede eksisterende veitrafikk som en av sine fremste forbannelser.Derfor er det lett å forutsi at Nordholm nok kunne få gehør for høyere skatter, men at han dessverre ville oppleve å få lite vei igjen for pengene. Norge er uheldigvis ikke som Sverige på dette punktet. Det er dypt å beklage, men inntil norske velgere gjør opprør mot denne måten å fordele midler på, ser vi små håp om endring til det bedre.Derfor har vi altså bommene. De står der som monumenter, ikke over offentlig fattigdom, men over en sektor- og fordelingspolitikk som ikke fungerer slik den skulle. Bommene henter inn de pengene som det er umulig å hente inn fra fellesskapet til de prosjektene som trenger pengene mest. For penger fra bommene i Kristiansand kan ikke sendes til Vestvågøy og Nordkapp - i alle fall ikke ennå.Vi liker ikke bommene vi heller. Det burde, som Nordholm hevder, være mulig å gjøre ting annerledes i et så rikt land som vårt. Men så lenge det altså ikke er mulig å få gode veier på annet vis, aksepterer vi dem som det minste av flere onder. Men myndighetene skal vite at vår tålmodighet er sterkt presset.