En del aviser har den senere tid meldt om en nyopprettet tjeneste som «privatpraktiserende prest». En redegjørelse fra vedkommende tyder på at det i utgangspunktet heller var snakk om en samtale— og veiledningstjeneste i livets mange valgsituasjoner. Og det må være ok: Den kompetansen en prest besitter, er vedkommendes eiendom og kan benyttes slik man vil. Det er mange som har opprettet en slik tjeneste for «den gode samtalen» på basis av sin kompetanse. Så når avisene lager store overskriftet om «privatpraktiserende prestetjeneste» som om hun skulle være tannlege, konsulent eller advokat, er det vel medias hang til sensasjonsmakeri som har forkludret saken. Som så ofte.
Prestetjenesten
For en «privatpraktiserende prest» er en absurditet. Selv om fagkompetansen er vedkommendes eiendom, er prestemyndigheten det ikke. Den tilhører Kirken. Prestetjenesten springer derfor ut fra menigheten. I de gamle kirkesamfunnene, de ortodokse og den romerske, er presten biskopens lokale stedfortreder. En prestetjeneste uten biskoppelig sendelse er utenkelig. I den lutherske kirkefamilie, som Den norske kirke tilhører, er evangelieforkynnelsen hele menighetens ansvar. Og fordi denne tjenesten tilhører alle, «må ingen rive det til seg som sitt eget,» sier Luther gang på gang, men bli kallet og velsignet (ordinert) av Kirken. I presten er derfor hele Kirken så si til stede ifølge Luthers tankegang. Derfor finnes det ikke noe slikt som «privat prestetjeneste». Dette er en oppgave man må få av Kirken til å tjene lokalmenigheten med. Som det også heter i ordinasjonsritualet: «I dag skal denne medarbeider på apostolisk vis under håndspåleggelse og bønn vigsles til prest, med ansvar for den offentlige forvaltning av Ord og sakrament i menighetens forsamling.«
Ordinasjonsfullmakt
Nå finnes det prester som har forlatt sin ordinasjon, men likevel beholder sin ordinasjonsfullmakt. Det er ikke uvanlig at slike utfører enkelte prestetjenester for venner og familie. Men også da må det skje med fullmakt fra den lokale prest. På den måten er det fortsatt forankret i Kirken. Men jeg har aldri hørt om at det tas betaling for slike tjenester. I det øyeblikk man det, gjør, har man gått over fra vennetjeneste til forretningsdrift. Da har man overtrådt en grense. Det er nok her mandalspresten har bommet.
En annen sak er vikarsituasjonen i kirken. Da tjenesteplikten for en del år siden ble endret fra sogn til «tjenestedistrikt», prøvde jeg å få kollegene til å se at dette var en departemental bløff, fine ord som egentlig hadde til hensikt å spare vikarbudsjettene ved å skaffe hjemmel for å pålegge prestene ubetalt vikararbeid utenfor eget sogn. Men det ble jo som det ble. Og resultatet ser vi blant annet i Mandal.