Med disse ordene til NTB varslet statsminister Kjell Magne Bondevik i går en sjeldent tøff budsjettkamp denne våren. Regjeringen avslutter i dag sin årlige budsjettkonferanse, og det er knyttet betydelig spenning til hva de kommer frem til. Ikke minst for kommunenes del. Partileder Valgerd Svarstad Haugland antydet før helgen at KrF kan komme til å trekke seg fra regjeringssamarbeidet dersom ikke kommunene får betydelige påplussinger. Advarselen var alvorlig nok til at Høyre har måttet gi etter for kravet. Dette betyr igjen at regjeringen ikke kan gjennomføre alle utgiftsøkningene som Stortinget har vedtatt. Finansminister Per-Kristian Foss er krystallklar på ett punkt: Også det reviderte nasjonalbudsjettet skal være stramt. Dermed kan det spøke for blant annet barnehageforliket. Noe som allerede har fått Frps Siv Jensen til å antyde at regjeringen bruker årets budsjettkonferanse til å skrive sin egen avskjedssøknad. Hvorvidt vårens forhandlinger ender med nok et kabinettspørsmål fra Bondevik er ennå usikkert, men usannsynlig er det ikke. Revidert nasjonalbudsjett blir på alle måter en viktig prøve på styrkeforholdet mellom Storting og regjering. Gjennom store deler av 80— og 90-tallet har den parlamentariske situasjonen ført til lange perioder med stortingsregjereri. Det innebærer en betydelige svekket kontroll over budsjettpolitikken for den sittende regjeringens vedkommende. For å unngå dette vurderer regjeringen Bondevik nå hvorvidt de skal la de bevilgningene som ikke er dekket inn over statsbudsjettet, få status som foreløpige. Dette forslaget er uansett ikke noen god løsning. En slik ordning vil øke usikkerheten for de som mottar bevilgninger, enten det gjelder minstepensjonister eller kommuner. Behovet for å drøfte den norske budsjettordningen åpenbarer imidlertid et annet problem, nemlig behovet for mer bindende avtaler mellom en mindretallregjering og dens naturlige støttespillere. At regjeringen har gjevnlige problemer i forhold til opposisjonen skyldes i stor grad ar de siste tiders mindretallsregjeringene har foretrukket å «shoppe» vedtak fra sak til sak hos ulike partier i regjeringen. For Bondevik IIs vedkommende tilsier den parlamentariske situasjonen at det ville være naturlig med et mer forpliktende samarbeid med Frp. Så lenge regjeringen ikke vil inngå et slikt samarbeid, må den også finne seg i at andre partier skifter allianser, og at opposisjonen fra tid til annen finner sammen og sørger for flertall som setter regjeringen til side. Kjell Magne Bondevik kan ikke legge ansvaret for budsjettbehandlingen over på Stortinget. Som statsminister må han ta både budsjettansvar og konsekvensene av den parlamentariske situasjonen på egen kappe.