I Tønne-sakens kjølvann har spørsmålet om medienes vilje og evne til selvkritikk stått sentralt, også i mediene. Redaktør Per Egil Hegge har i Aftenposten fortalt om hvordan han altfor ofte har sittet i møter og hørt egne og kollegers smertehyl når leserbrev som pirket i journalistene selv skulle på trykk. Oslo-bispen Gunnar Stålsett har invitert redaktører, teologer, jurister og politikere til et "presseetisk samtaleforum", mens Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg har bedt pressefolk utvide den generelle maktkritikken til å omfatte mediene selv. Til det svarer medieledere at de internt driver både streng og omfattende selvkritikk. Selv om de altså ikke så ofte publiserer den. Det er det mange mer eller mindre gode grunner for.Pressens generelle tilfredshet med dagens forvaltning av de maktkritiske oppgavene er tilnærmet unison — i det minste på ledernivåene. I Maktutredningen har vi gjennomført en stor spørreundersøkelse blant norske toppledere, innenfor domstoler, politi- og påtalemakt, forsvar, kirke, næringsliv, partipolitikk, sentralforvaltning, interesseorganisasjoner, kulturliv og medier. Blant annet har vi bedt disse lederne ta stilling til følgende påstand: «Medienes måte å kritisere makt og politikk på skaper uheldig avstand mellom beslutningstakere og befolkningen ellers.» Om dette er uenigheten stor. Bare ett sted er den minimal. Det er innenfor mediesektoren selv. 85 prosent av medielederne sier seg «helt» eller «delvis» uenig i påstanden. Selvforståelsen er m.a.o. bastant: Den maktkritiske virksomheten blir, generelt sett, ikke ivaretatt på en (i denne forstand) uheldig måte. I undersøkelser av tillit i befolkningen til ulike samfunnsinstitusjoner scorer likevel mediene gjennomgående lavt, og lavere enn de fleste andre institusjoner. Medieskepsisen er også relativt sterk i de fleste ledergrupperingene som inngår i denne undersøkelsen. Tendensen er påfallende klar: Blant 13 ulike institusjoner er mediene den samfunnsinstitusjonen som gjennomgående oppnår de laveste tillitscorene. Unntaket er - igjen - mediene selv. I medieledernes rangering er det bare domstolene, forskningen og de ideelle organisasjonene som oppnår høyere snittscorer enn mediene.Ved alle anledninger som tanken om et offentlig oppnevnt medieombud har vært luftet, har pressens organisasjoner sagt at selvjustisen er en bedre - ja den beste - form for justis. I selvjustisen bygges også selvbildet; medienes forståelse av seg selv som uavhengige samfunnsinstitusjoner. De er hverken talerør for politiske partier eller ideologier. Ei heller for eierinteresser, eller andre former for pengesekker. De tjener demokratiet på sin egen og helt selvstendige måte; det er mediene som - i kollegialt bestemt form flertall - på borgernes vegne kritisk overvåker «de andre» statsmaktene, det være seg lovgivende, utøvende eller dømmende makter. Og gjennom oppbyggingen av en kritisk økonomisk journalistikk i stadig større grad også den profiterende makt, altså næringslivet. Enkelt sagt betyr dette at medieideologien posisjonerer den kritiske journalistikken i et absolutt motsetningsforhold til alle andre samfunnsmessige maktgrupperinger. Åpen kritikk av hverandre vil undergrave denne plattformen. En smule selvkritikk kan ha sine fordeler; så vel internt som eksternt. Men en systematisk vending av pressens våpen mot seg selv, er åpenbart absurd. I denne forstand er Stoltenbergs oppfordring et rop for døve ører. Det vet han ganske sikkert også selv. Dagens maktkritiske journalistikk er ikke først og fremst distansert kommenterende. Den er aktivt oppsøkende, og aggressivt avslørende. Den er en intervenerende journalistikk som skaper sine egne saker, og som selv skrur sakene opp. Gode saker blir gjerne bedre jo flere som følger opp. «Gode saker» er mediespiraler - i medieforløp der det går fortere og fortere mens det blir trangere og trangere. Selv drevne mediestrateger kan ha problemer med å kontrollere slike forløp. De kan bli trukket med i prosesser som tar andre retninger og får et annet tempo enn noen hadde forutsett. Det er dette Niklas Luhmann har kalt medienes destabiliserende funksjon: evnen til «å holde samfunnet på tåspissene». Det er vedvarende usikkert hva som kan komme til å skje i mediale former for offentlighet. Det vet ikke minst pressefolk selv. Derfor forsikrer Oslo-bispen om at det presseetiske samtaleforumet skal ha referatforbud. - Det kan kanskje virke litt merkelig, når mange av deltakerne kommer fra mediene. Men også de kan ha et behov for å snakke uten at det blir store overskrifter, sier biskopen til Dagens Næringsliv. Norsk Presseforbund har oppnevnt sitt eget utvalg til å granske Tønne-saken.100 dager har Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Henrik Syse fått, før redaktørforeningen skal diskutere rapporten på årsmøtet i mai. Også fra møter i redaktørforeningen er det visstnok ofte referatforbud. La oss forutsette at dette ikke gjelder årsmøtet. Med denne forutsetningen har jeg et konkret forslag til debattform. Det går som følger: Redaksjonene i NRK og TV 2 rydder plass til direkte ukommentert overføring fra redaktørmøtet, etter at Brurås-rapporten er lagt ut på nettsidene til samtlige berørte aviser, radio- og TV- kanaler. Slik kan vi alle få den samme uredigerte muligheten til innsyn i hva rapporten sier om mediene, og hva mediene sier om rapporten. Det vil være en beskjeden versjon av «liv-og-lære»-formularet, anvendt på mediene selv. Viljen og evnen til selvjustis får utfolde seg utenfor medienes egne bakrom. Etterpå kan vi eventuelt ta en ny diskusjon om ombudsordningens for- og baksider.