Sponheim, Høyre-leder Erna Solberg og KrF-leder Dagfinn Høybråten, presenterte etter møtet seks punkter som tydelig skal vise forskjellen mellom den sittende regjeringens politikk og det vi kan vente oss av det rødgrønne alternativet.

De tre partilederne brukte mye tid på å fortelle mediene om hvor enige de er. Høyre, KrF og Venstre har spilt sammen i så mange år at de har klart å finne fram til enighet i alle saker, som Erna Solberg uttrykte det. For ikke å ødelegge idyllen, unngikk de behendig å berøre forhold som kan ta livet av regjeringen.

Selv om det skulle bli borgerlig flertall på Stortinget etter valget, er det slett ikke gitt at regjeringen fortsetter. Høybråten har sagt at KrF må ha 10 prosent oppslutning for å bli med videre. På meningsmålingene er ikke partiet i nærheten av dette nivået. KrF har også gjort det klart at det er uaktuelt å delta i regjering hvis Venstre ikke er med. I lang tid har Sponheims parti vært på den gale siden av sperregrensen, og står i fare for å falle ut av Stortinget.

Om KrF og Venstre kommer gjennom valget med et resultat som oppfyller forutsetningene for fortsatt regjeringsdeltakelse, er det likevel ikke slutt på skjærene i sjøen. For en ikke-sosialistisk regjering må lene seg på Frp for å skaffe seg parlamentarisk flertall. Og forholdet til Frp er mildest talt betent. Ingen av de tre partiene vil ha Frp med i regjering, men forventer at partiet skal sørge for at de kan bli sittende med makten. Carl I. Hagen har svart med at det er uaktuelt å støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Da de tre partilederne møttes i Hardanger uttalte de at de vil be om velgernes tillit i fire nye år. Hagen gjentok i en kommentar til møtet i Ulvik at en trepartiregjering må ledes av en annen enn Bondevik for å regne med Frps støtte. Det er vanskelig å skjønne hva Hagen vil oppnå med dette kategoriske standpunktet, for han presser både regjeringspartiene og Frp opp i en vanskelig situasjon.

Under toppmøtet i Ulvik uttrykte lederne i regjeringspartiene også at de vil ha en valgkamp med fokus på ideologi. Dette for å tydeliggjøre forskjellene på de to regjeringsalternativene. Men en slik debatt kan like gjerne komme til å avsløre de store ideologiske forskjellene mellom partiene i samarbeidsregjeringen. Og den debatten kan føre til splittelse internt.