Arafat har vært omstridt, også blant palestinerne. Men selv for de argeste kritikerne har han vært selve symbolet i kampen for en palestinsk stat. Et symbol han kommer til å fortsette å være også etter sin bortgang.

Arafat grunnla i 1958 undergrunnsorganisasjonen Al Fatah. Seks år senere ble Frigjøringsorganisasjonen for Palestina dannet. PLO var paraplyorganisasjonen for de forskjellige palestinske motstandsgruppene, og Arafat ble senere valgt til leder. Mer enn noen bidro Arafat til å samle og bevisstgjøre palestinerne og å gi dem håp.

Men Arafat ville også ha fokus på palestinernes sak internasjonalt, og gjøre verdenssamfunnet oppmerksom på kravet om en egen stat. Gjennom geriljaangrep mot Israel, terror og flykapringer tvang han verden til å rette blikket mot den kampen han sto i spissen for. Ikke uventet ble han omstridt for metodene han brukte, og de mest uforsonlige kritikerne betraktet ham som terrorist til hans død.

Et vendepunkt for Arafat kom i 1974 da han opptrådte i FN. Der tok han til orde for å løse Palestina-konflikten gjennom forhandlinger. Men å komme i dialog med Israel var vanskelig, både på grunn av hans brutale forhistorie, men også fordi det var så mange palestinske grupperinger som drev sin virksomhet utenfor Arafats kontroll.

I 1988 erklærte Arafat en uavhengig palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen. Samtidig uttalte han at PLO anerkjente Israels rett til å eksistere, og fordømte terror som politisk våpen. I 1993 ble Arafat og Israels statsminister Yitzhak Rabin enige om en palestinsk selvstyreavtale for deler av de okkuperte områdene, og for Oslo-avtalen mottok de begge Nobels Fredspris året etter.

I 1996 ble han valgt til palestinernes president, og det viste seg snart at han ikke var av samme format i denne rollen som det han var som geriljaleder og kriger. Han evnet ikke å bygge demokratiske institusjoner. Han var for eneveldig, og korrupsjon og maktmisbruk fulgte ham. Men selv om Arafat har fått skylden for mye som har gått galt i Midtøsten, er det grunn til å minne om at Israel og ytterliggående på palestinsk side heller ikke har gjort det lett for ham.

Nå er Arafat død, uten at han fikk oppleve målet for den kampen han kjempet hele sitt liv: En uavhengig palestinsk stat. De tre siste årene fikk han i stedet erfare at erkefienden Ariel Sharon, Israels statsminister, forsøkte å isolere ham. Men Arafats status blant palestinerne kan ikke engang Sharon rokke ved.