Vi må langt tilbake i vår politiske historie for å finne maken til dårlig oppslutning om et lokalvalg som det vi opplevde på mandag. Valgdeltakelsen ved fylkestingsvalget endte på 55,5 prosent og ved kommunevalget på 59,3 prosent.Ja, vi må faktisk tilbake til det moderne demokrati og den allmenne stemmerettens barndom i Norge for å finne lavere deltakelse ved et lokalvalg. Ved valget i 1922 møtte 57,4 prosent av de stemmeberettigede fram til valgurnene. Siden da var interessen for lokalvalgene jevnt stigende inntil det nådde et toppunkt i det politisk dramatiske året 1963 med en valgdeltakelse på 81,0 prosent. De siste 35 årene har imidlertid oppslutningen om kommunestyrevalget vært synkende, men den har holdt seg over 60 prosent inntil mandagens valg.Men bildet er langt fra entydig. En rekke mindre kommuner, hvor konfliktnivået har vært høyt om enkeltsaker, og i kommuner hvor man har markante politikere som har profilert seg selv og sin politikk, kan vise til en høy valgdeltakelse også ved dette valget.Mye tyder på at lokaldemokratiets krise har sin årsak i at kommunene og fylkeskommunene ikke lenger blir oppfattet som viktige beslutningsorganer av vanlige folk når det gjelder de spørsmål og avgjørelser som betyr mest for oss i hverdagen. Selv de sentrale velferdspolitiske godene som partiene har forsøkt å prege valgkampen med, som skole og utdanning, helse, eldreomsorg og tiltak for barnefamilier, blir oppfattet å være styrt av rikspolitikken.Annenhver kommune definerer seg som økonomisk kriseområde med en tilsvarende begrenset handlefrihet. Det er neppe tilfeldig at den kriserammede Arendal er den bykommune som kan notere seg for landsdelens laveste valgdeltakelse.Med en slik utvikling er det nødvendig at man foretar en gjennomgripende drøfting av lokaldemokratiets fremtid. Skriften har kunnet leses på veggen lenge når det gjelder velgernes apati og manglende interesse for det lokale selvstyre. Hva lokaldemokratiet nå trenger er radikale reformer som kan revitalisere borgernes politiske engasjement. Det duger ikke med kosmetiske håndgrep i form av å flikke på valgordningen når innholdet i det man inviterer velgerne til å velge, er fraværende.De valgreformer som ble prøvd ut ved dette valget synes å bekrefte dette. Av de 20 kommunene som gjennomførte forsøket med direkte ordførervalg økte valgdeltakelsen bare i tre av dem. Og forsøket i Kristiansand med en valgordning hvor man ikke har anledning til å stryke kandidater på listene, viste seg heller ikke å være noen suksess målt i valgdeltakelse. Det er snarere grunn til å tro at et ukjent antall velgere satt hjemme i protest nettopp mot denne valgreformen.Demokratiet er en rettighet som er tilkjempet over noen hundre år — også i vårt land. Det er et alvorlig faresignal når en grunnleggende menneskerettighet - frie og regelmessige valg til demokratiske styringsorganer - kommer i vanry.