De siste år har vært brolagt med tankevekkende oppgjør med oss selv. Det handler om vår behandling av dem som ikke passer en eller annen form for storsamfunnsmal. Til det siste har vi hatt vår behandling av taterne som en verkebyll både i kirke og styringsverk.På sosialpolitikkens område har det være likeens. Homofile, psykiatriske pasienter og alkoholikere er eksempler på grupper som har fått føle samfunnets ringeakt. Inntil begynnelsen av 70-tallet var homofili sågar kriminalisert. Det samme gjaldt i sin tid også løsgjengeri. Alkoholikere ble jevnlig sopt opp fra gater og streder og sendt til leire for folk som ikke kunne passe seg for flasken. Resultatet vet vi alt om. For dem det gjaldt, gjorde behandlingen vondt verre. Det eneste vi belønnet med å kriminalisere alkoholikere uten bopel, var vår egen prektighet.Men hva hjelper det med bot og bedring når vi stadig finner nye grupper som kan fylle rollen som samfunnets utstøtte. I dag har de narkomane tatt over den plassen de hjemløse alkoholikerne etterlot. De kriminaliseres, de jages som hunder fra gatehjørne til gatehjørne og de dør en altfor tidlig død. Dette er ikke våre ord, men formuleringer lederen av Stortingets sosialkomité, John Alvheim (Frp) lot falle i NRKs «politisk kvarter» i går morges. Og Alvheim er ikke akkurat kjent for å være noe bløtdyr når det gjelder kriminalomsorg. Mye taler for at vårt hysteriske forhold til narkomani har skaffet oss både et sosialt problem og et kriminalitetsproblem som vi kunne ha vært foruten dersom vi hadde inntatt en mer nyansert og fornuftig holdning til de narkomane som gruppe og til de rusmidlene de benytter. Når selv den franske regjering, med sine kultur— og næringsinteresser å beskytte, går ut og sier at legal bruk av alkohol og tobakk er et større samfunnsproblem enn den illegale bruken av narkotika, bidrar det til å sette tingene inn i sitt rette relieff.Vi har i den beste hensikt gjentatt vår gamle alkoholpolitikk på et nytt område. I forbudstiden fikk vi her til lands vår første føling med organisert kriminalitet og store illegale formuer. Den amerikanske mafiaen vokste også fram i ly av brennevinsforbudet. Nå er nye mafiaer etablert med narkotikatrafikk som hovedbeskjeftigelse. Og i deres ytterkant trekkes årvisst deler av ungdomskullene mot undergang og kriminalisering.Det er så menn ingen velsignelse i uvettig rusmiddelbruk. Men det er et toppmål av hykleri å selge sprit legalt over disk samtidig som vi forfølger unge mennesker som er i befatning med små mengder lettere narkotika som om de var barnemordere og voldtektsmenn. Erfaringer fra utlandet taler for at denne linjen gir oss mer kriminalitet og flere døde unge enn vi ville ha hatt med en annen politikk. Når skal vi våge å ta det inn over oss og åpne for nye politiske grep?