Vårt forsvarskonsept, fra de første etterkrigsårene til de siste, dramatiske omstillingene i Forsvaret, var basert på et mobiliseringsforsvar. På papiret skulle vi kunne mønstre 13 brigader med vernepliktige soldater. Ifølge en rapport utarbeidet av Forsvarets forskningsinstitutt i 1993, som først nå er blitt offentliggjort, eksisterte det bare materiell til én brigade.

Nå strides de lærde om hvor stor papirtigeren var, og hvem som hadde skylden for tingenes begredelige tilstand. I et intervju med bladet Norges Forsvar sier generalmajor Gullow Gjeseth, som var sjef for landstridskreftene i Sør-Norge på 90-tallet, at det skyldes sammenbrudd i bevilgningene, ikke i planleggingen. Stortinget fulgte ikke bevilgningsmessig opp Forsvarets langtidsplaner, og det førte til åpenbare feilinvesteringer.

Det kan reises mange spørsmål, både av politisk, økonomisk og ikke minst moralsk karakter knyttet til denne nye innsikten i vår forsvarsberedskap på 1970— og 80-tallet. Ikke minst moralsk. Med mer eller mindre åpne øyne var politikere og forsvarsledelse beredt til å sende norske soldater ut i krig med utilstrekkelig utstyr og mangelfulle avdelinger. Samtidig som man utad formidlet inntrykket av at alt var i den skjønneste orden.

Men var forholdene så dramatisk dårlige som rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt konkluderer med, ville en krigssituasjon ha betydd at vi sendte våre soldater ut i felten som kanonføde. For ikke bare skortet det på materiell, men også repetisjonsavdelingenes ferdighetsnivå sto langt tilbake å ønske.

Nå kan vi i ettertid slå fast at Hærens kulisser var troverdige nok - i hvert fall tilsynelatende - til å avskrekke russerne fra noe angrep på norsk territorium. Men det fritar ikke politikere og forsvarsledelse fra å bli konfrontert med deres moralske ansvar for de mulige konsekvenser av manglene. Det er på mange måter 9. april-syndromet i reprise, 40-50 år senere.

I dag, hvor vårt nasjonale, territorielle forsvar er bygget ned til symbolske avdelinger, har disse problemstillingene mer teoretisk interesse. Men det kan være grunn til å spørre om forsvarsbevilgningene noen gang har vært i takt med de langtidsplaner Stortinget selv har vedtatt. Hvis så er tilfelle har vi store deler av etterkrigstiden kastet bort enorme beløp på et ineffektivt forsvar.