Noen uker etter flyangrepene i New York og Washington i september i fjor hadde en professor ved Sorbonne-universitetet i Paris, Mohammed Arkoun, en tankevekkende artikkel i flere større aviser i Europa og USA. Tross navnet er ikke Arkoun muhammedaner, men han er født i Algerie, og hans akademiske felt er den islamske tenknings historie. Det interessante ved Arkouns artikkel er at han ser sammenhengen religion/voldsbruk i et antropologisk perspektiv. Han mener at ethvert samfunnssystem nødvendigvis må være tuftet på et eller annet sannhetskrav, som så må forankres — sementeres - ved helliggjørelse. Når denne legitimasjon foreligger, kan systemet hevde sin eksistens ved alle midler, inklusive vold. Dette triangel - sannhet, helliggjørelse, maktbruk - er felles for menneskelige samfunn, hevder han. Likevel har triangelet antatt spesielt truende former hva islam angår, fordi det hellige og voldsaspektet trer så sterkt frem. Derfor burde man, ifølge Arkoun, i stedet for å stemple de ekstreme utslag som en tilbakevending til middelalderen, undersøke det antropologiske triangel nærmere og i den sammenheng ikke utelate vestlige sivilisasjoner.Ser man nærmere på Arkouns påstand, er det ikke vanskelig å finne belegg for den, særlig hvis man likestiller ideologi med religion. I totalitære samfunn er sannhetskravet - ideologien - helliggjort ved at lederen selv er plassert i en slags gudsrolle (jfr. Stalin, Mao). Voldsbruken blir legitimert. Avvik blir oppfattet som kjettersk - kontrarevolusjonært, og systemet blir slagkraftig. Innenfor mønsteret får man også å gjøre med det menneskelige kampinstinkt, som er en del av vår biologiske arv. Aksepterer man Arkouns antropologiske triangel, kan man også se hvordan det i mildere former går igjen overalt hvor et samfunn - eller et flertall innenfor dette - mener å ha funnet fram til en adferd som bør bli almengyldig. Det politisk korrekte blir et sannhetskrav som demokratiet kan legitimere, selv om det skulle gå ut over et mindretall. Veien behøver ikke å bli lang til tvangsmidler. Nettopp derfor må et virkelig demokrati ha et prinsippgrunnlag som sikrer mot flertallstyranni, blant annet gjennom regelmessig skifte av regjeringer. Hva angår kampinstinktet i solide demokratier, er det nok å reflektere litt f.eks.over fenomenet valgkamp. Det heter aldri valgforberedelser eller valgdiskusjon.Hva man enn måtte mene om ulike, nedarvede adferdsmønstre, kan man enes om at vår biologiske utrustning stort sett vil forbli den samme. Likevel er det mulig å mykne de mer aggressive utslag, å mildne truende triangler og nå frem til fredelige samlivsformer mellom grupper, religioner og folkeslag. Men man kan ikke late som om tilbøyeligheter som vi vet alltid har eksistert, ikke finnes. Man narrer seg selv hvis man tror at det bare gjelder å finne frem til anførte (tilsynelatende) årsaker til ekstrem voldsbruk - fattigdom, diskriminering, nasjonal historieoppfatning, urettferdighet av mange slag. Slike forhold er av betydning som brennbart materiale i en konflikt. Men til syvende og sist må den verste voldsanvendelse bli utløst av ledere, som fortetter alt det som deres gruppe eller folk har av klagemål overfor naboer eller andre antatte fiender. Lederne må påberope seg hele arsenalet av beskyldninger og gå til angrep. Og samtidig - la oss ikke glemme det - regner lederne med støtte fra alt det som ligger innbygd i menneskenaturen, hangen til oppslutning om gruppen eller folket, og tendensen til vold. I Balkan-krigene de siste ti år kan man trygt legge inn det antropologiske triangel i den serbiske, såvel som i den kroatiske, bosniske og albanske folkegruppe. Men samtidig er det nærliggende å peke ut Milosevic som den som startet prossessen da han i 1989 nærmest kalte serberne til våpen under henvisning til folkets historiske misjon.Altså: De blodige konflikter i verden forutsetter ofte bare en person med desperate, onde hensikter for at ragnarrokk skal utløses. Selvsagt kan urettferdigheten eller undertrykkelsen være av en slik karakter at at ledere ser seg selv som befriere. Her er vi i vanskelig terreng, særlig fordi det i enhver alvorlig konflikt vil danne seg fronter også mellom utenforstående, eller om man vil, i verdensopinionen. Kampinstinktet gjør seg gjeldende overalt, og mediadekningen kan gi næring til begge sider. Enhver må kunne ha sin egen mening om skyldfordeling. Men fremdeles: Det er nyttig å være klar over at brutale konfrontasjoner med store tap av menneskeliv straks stimulerer også andres tilbøyelighet til aggresjon. Derfor vil de oppriktig engasjerte gjerne ha noe konkret å rette raseriet mot, noe som man kan nærme seg med opptog og plakater. Hvis så folk med en annen oppfatning også rykker ut, kan det gå ganske hardt for seg - langt fra det egentlige konfliktområde. Under de uhyrlige massakrene i Rwanda i 1994 var det vanskelig å finne noen adresse for protester. En konflikt med over en halv million ofre i løpet av et par måneder gikk nokså upåaktet hen. Etter angrepene mot USA 11. september i fjor og USAs skarpe reaksjon og etter den voldsomme eskalering av Palestina/Israel-konflikten i det siste, har det derimot ikke manglet angrepsmål for de engasjerte. Slike demonstrasjoner er forståelige og slett ikke uventede. Felles for dem alle er at de bidrar lite til løsning av særdeles innfløkte problemer. Hvordan verden skal verge seg mot terrorisme, og hvordan det over femti år gamle Palestina/Israel-problem skal løses, får vi håpe fortsatt blir en oppgave for likevektige og ansvarsbevisste ledere. Men dessverre slipper vi ikke unna de hujende menneskemasser.