Under alle omstendigheter skaper en liten gjeng unge gutter betydelige problemer for både barnevern og politiet på grunn av kriminell aktivitet. En hyperaktiv 14-åring har, inntil for en uke siden, jevnlig rappet bilnøkler fra ulåste hus og boliger, for deretter å sette seg bak rattet i en bil på utsiden.

Det sier seg selv at en 14 år gammel gutt ikke skal kjøre bil. Spørsmålet er hvordan han kan hindres i å gjøre dette. Og det er der problemene dukker opp.

Rettighetsforskriften til barnevernet regulerer hva som kan gjøres på den enkelte institusjon overfor de barn som er tvangsplassert. Døra til rommet kan ikke låses. Det kan ikke gjøres ransakinger. Institusjonene er helt og holdent avhengig av at den som er tvangsplassert samarbeider. Hvis en klient skal flyttes til et sted hvor de ytre rammene reduserer mulighetene for kriminell aktivitet, er Bufetat avhengig av at den som skal flyttes sier. Et nei betyr et skritt tilbake. Etaten er dermed helt prisgitt om klientene vil samarbeide til eget beste.

Dette er en helt uholdbar situasjon. Vi er ikke tilhenger av fengselslignende tiltak overfor barn som er under 18 år, men mellom frivillighet og streng tvang må det være mulig å ta i bruk tiltak som innskrenker muligheten til kriminell aktivitet.

Det er to ulike behov som må dekkes. Først og fremst hensynet til den som er plassert i institusjon og som har krav på oppfølging og behandling. Dernest har samfunnet behov for en beskyttelse. Gutter fra barnevernsinstitusjonene bak rattet representerer et ekstremt skadepotensiale ved trafikkulykker, både overfor seg selv og andre. De må stanses.

Barne— og familiedepartementet er i gang med arbeidet for å få endret rettighetsforskriften, ikke minst på bakgrunn av innspill fra flere politidistrikter, Agder inkludert. Når politiet uttrykker alvorlig bekymring for hva som kan skje med småguttene på biltur i ruspåvirket tilstand, er det mer enn nok til å fremskynde dette arbeidet med mer bastante tiltak overfor barn som har et særlig omsorgsbehov .