Han kommer til å sitte ved dette skrivebordet. Og han kommer til å si «Da gjør vi det slik». Eller «Sørg for at det blir gjort». Og siden hender ingen ting. Stakkars Ike. Det blir ikke som i militæret. Han kommer til å bli skuffet.

President Harry S. Truman om sin etterfølger, general Dwight (Ike) D. Eisenhower

Dette sitatet rinner meg i hu når jeg leser om ordførerkandidatenes ambisjoner om å styre Kristiansand. For Kristiansand styres ikke av og med patriotisme, slik vi kunne få inntrykk av med det ha-stemte utspillet fra Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Mette Gundersen. Kristiansand styres av grå byråkrater og tallknusere under rådmannens revir. Slik har det vært siden den patriarkalske Andreas Kjær ble ansatt som bysekretær i 1916, etterfulgt av den myndige og utilnærmelige rådmann Odd Hultmann og hans høyprofilerte etterfølgere, Bjarne Jensen og Erling Valvik.

Og i dag regjerer den grå eminense, Tor Sommerseth, med sin lommekalkulator Terje Fjellvang ved sin side. Er det noen kristiansandspolitikere som er i tvil om at det er disse to som styrer byen – sammen med staten? I så fall følger de dårlig med i timene i bystyresalen. Med en gjeld på 5,3 milliarder kroner – eller kr 64.000 per innbygger – og pålagte og lovbundne oppgaver som legger beslag på en så stor andel av kommunebudsjettet at selv Høyre, som har programfestet at de er i mot eiendomsskatt, går i bresjen for å øke skatteinntektene, er handlingsrommet nesten fraværende. Derfor er det viktigere for kommunepolitikken hvilke partier som sitter med regjeringsmakten, enn hvem som «styrer» Kristiansand.

Iet slikt økonomisk klima er det symbolpolitikken som gjelder. Og byens ordfører har alltid hatt stor symbolverdi. Leo Tallaksen, Einar Hansen, Paul Otto Johnsen og Bjørg Wallevik var byens ansikt utad, men bak dem styrte rådmannsveldet. Man trenger ikke være statsviter for å fastslå at Odd Hultmann, Bjarne Jensen og Erling Valvik utøvde større politisk makt enn de ordførere de tjente. Såpass erfarte jeg gjennom 17 år med politikk som gebet i Fædrelandsvennen.

Da er det interessant at Kristiansand Høyre trekker en næringslivsleder som ordførerkandidat opp av flosshatten. Arvid Grundekjøn er en næringslivsbørste av første skuffe. Han har hatt tilhold i norsk næringslivs elitedivisjon og nyter et omdømme som næringslivets wonderboy. Ikke siden mellomkrigstiden har det meldt seg en næringslivsleder med tilsvarende yrkeskarriere til tjeneste som ordførerkandidat i en norsk kommune. I en tid da kommunestyre— og ordførervervet – i likhet med stortingsvervet – har mistet sin attraktivitet i brede næringslivskretser, har Kristiansand Høyre gjort et scoop ved å hanke inn mannen som for to år siden ble kåret til årets styreleder i Norge. Ja, de siste 30–40 årene har dyktige næringslivsledere kollektivt skygget unna ledende politiske ombud i kommunene.

Arvid Grundekjøn har og har hatt legio styrelederverv i norsk næringsliv samt stillinger som konsernsjef og administrerende direktør i shipping og oljebransjen. Og han var en skattet styreleder av Statkraft inntil han i fjor fikk sparken av næringsminister Trond Giske på grunn av uredd kritikk av regjeringens motstand mot å tillate Statkraft å utvikle seg til Europas ledende leverandør av fornybar energi. Statkraft skulle fortsatt være regjeringens pengebinge, hvor de årlig forsyner seg med 90–100 prosent av milliardoverskuddet.

Kristiansand kommune er landsdelens største virksomhet med 6300 ansatte og med 4,8 milliarder kroner i driftsinntekter. Selv målt mot de største norske bedriftene er dette en betydelig virksomhet. En virksomhet som burde ha en best mulig profesjonell ledelse i alle ledd. Som Elkem, Agder Energi og Aker Solutions. For norske kommuner får stadig mer preg av å være store konserner med tjenesteproduksjon som «vare». Og staben rundt rådmannen utvikler seg til å bli en konsernledelse i gavnet – også i Kristiansand.

Kristiansand kommune er med andre ord et kjærkomment ledelsesobjekt for en dreven næringslivsleder med styrelederverv, konsernsjefstillinger og «årets styreleder»-diplomet i bagasjen. Og Grundekjøn har ikke lagt skjul på at han har ambisjoner om å styre, ikke bare politikken, men også konsernet Kristiansand kommune. Det kan bli en interessant øvelse i en organisasjon med milliardomsetning, hvor begrepene effektivisering og rasjonalisering synes å være fraværende i det kommunale vokabular. Ikke bare i navnet, men også i gavnet.

Men jeg er redd Arvid Grundekjøn vil oppleve Eisenhower-syndromet: Det blir ikke som i det private næringsliv hvor han kommer fra. Ordførerne i norske kommuner er ikke arbeidende styreformenn. Ordføreren er «den første blant likemenn» og rådmannens sjef er kommunestyret som kollegium. Ordførerens formelle myndighet begrenser seg til å være møteleder, til å bestemme sakslisten, til å være kommunens rettslige representant utad og til å ha møte- og talerett i kommunens valgte organer – i tillegg til å klippe snorer og å være bypatriot.

Men president Eisenhower lærte seg etter hvert maktens spill i Washington og i Det hvite hus. For Kristiansands vedkommende er det å håpe at Arvid Grundekjøn som ordfører lærer seg spillet i maktens korridorer på Torvet raskere og bedre enn han lærer seg håndlaget med saksen og silkesnorene.