«Lukk øynene. Pust normalt tre ganger. Tredje gang puster du ekstra godt ut, og så venter du så lenge du kan før du puster inn igjen. De fleste klarer å sovne etter fem til åtte slike serier».

Dette rådet gir regjeringen til voldtektsofre med søvnvansker. «Nesten-drap», har justisministeren kalt voldtekt.

I mai la oslopolitiet fram en rapport der de analyserer de 189 anmeldte voldtektene i hovedstaden i 2010. Politiet slår fast to viktige ting:

Det er ikke tilfeldig hvem som voldtar. Og det er ikke tilfeldig hvem som blir voldtatt.

Når vi skriver om voldtekt i mediene, er det overfallsvoldtektene vi snakker om. De utgjør 24 av de 189 anmeldte voldtektene i Oslo i fjor, 12,9 prosent.

De andre tre typene voldtekt er: festrelaterte (62 anmeldte tilfeller), relasjonsvoldtekter (47) og sårbarhetsvoldtekter (38). I tillegg fins det en gruppe som kjennetegnes av maktforholdet sjef/underordnet (15).

Festrelaterte voldtekter skjer der jenter drikker seg overstadig beruset og ikke har kontroll med hva som skjer med dem.

Relasjonsvoldtekter utføres av personer som kvinnen har et forhold til, en partner eller ex-partner.

Sårbarhetsvoldtekter skjer mot kvinner som er særlig sårbare, rusmisbrukere, prostituerte og kvinner på psykiatriske institusjoner. Det er de som opplever de groveste voldtektene med utstrakt bruk av vold.

Dette er bildet som oslopolitiet tegner av de 152 kjente voldtektsmennene:

53 er norske, 99 har ikke-norsk bakgrunn: 14 prosent er fra Europa, 20 prosent fra Afrika, 15 prosent fra Midtøsten og 11 prosent er fra Asia.

De er unge: 26 år i snitt for utenlandske overgripere og 35 år for norske.

Nesten halvparten av de utenlandske overgriperne er arbeidsløse eller trygdemottakere. Alle overfallsvoldtektene er utført av utenlandske menn uten arbeid.

86 av gjerningsmennene var ruspåvirket.

Norske menn anmeldes oftest for relasjonsvoldtekt. Afrikanere og asiater er gjengangere ved sårbarhetsvoldtekter. Overfallsvoldtektene med kjent gjerningsmann ble utført av menn fra Afrika, Midtøsten og Asia.

To av de fem identifiserbare mennene bak overfallsvoldtektene var under 18 år, og to hadde alvorlige psykiatriske diagnoser. Gjerningsmenn bak overfallsvoldtekt begår ofte flere overgrep.

Mange av overgriperne har selv vært utsatt for vold (25 prosent) og mange lider av psykiske forstyrrelser (9 prosent).

Av de 152 kjente voldtektsmennene var det bare 31 som ikke hadde begått kriminelle handlinger tidligere. 40 prosent av mennene som ble anmeldt for festvoldtekt er tidligere kjenninger av politiet. Bare 15,6 prosent av mennene som anmeldes for relasjonsvoldtekt har ikke begått straffbare forhold tidligere. Av overfallsmennene med kjent identitet er hele 67 prosent tidligere kriminelt belastet.

Oslopolitiet konkluderer med at voldtektsmannen ikke er representativ for «den jevne mannen i gata»: Han er langt dårligere psykisk fungerende, er mye mer kriminell, er mer utsatt for kriminalitet og overgrep selv, og er oftere trygdet og arbeidsledig.

Dette bildet tegner politiet av 186 ofre for anmeldt voldtekt i Oslo i 2010:

De fleste kvinnene er i 20-årene, 71 prosent er norske.

To av tre var ruspåvirket under overgrepet, 47 prosent på alkohol, 18 prosent på narkotika. Andelen alkoholpåvirkede blant kvinnene utsatt for overfallsvoldtekt var 58 prosent, mens 8 prosent hadde brukt narkotika. Bare en tredel av ofrene for overfallsvoldtekt var selv rusfrie.

70 prosent av dem som anmeldte relasjonsvoldtekt har ingen tilknytning til arbeidslivet. Det samme gjelder en tredel av de 24 som anmeldte overfallsvoldtekt.

51 prosent av voldtektsofrene var selv tidligere kriminelt belastet, noen med naskeri og trafikkforseelser, andre med vold og narkotika.

48 hadde opplevde overgrep tidligere. Bare 62 av de 186 ofrene hadde ingen tidligere registreringer hos politiet.

47 av ofrene slet med dårlig psykisk fungering før overgrepet.

Oslopolitiet tolker dette som at voldtekt ikke rammer blindt, men ofte er rettet mot kvinner i en sårbar situasjon, som tilhører marginaliserte grupper og som selv gjerne lever et usedvanlig utsvevende eller grenseoverskridende liv. De er ofte dårligere psykisk fungerende og er mer kriminelt belastet enn andre kvinner. Voldtektsofre tilsvarer ikke «den vanlige nabokjerringa», slår politiet fast.

Politiet viser dessuten at selve voldtektsbegrepet ikke alltid passer for overgrepene som blir anmeldt. Loven bygger på en tenkning om kvinner som uskyldige ofre og menn som drevet av dyriske drifter. Men mange av de anmeldte voldtektene skjer i situasjoner der kvinnen er aktiv og deltakende i utprøvende sex, og i ettertid har fått kalde føtter. Mange frykter også at sexpartnerne skal legge ut kompromitterende bilder av dem på nett.

«Mange av voldtektene synes forbundet til problemer de unge kvinnene og mennene i dag har med å finne grensene for egen seksualitet, respektere disse og samstemme dem med hverandre. Anmeldelsene synes i økende grad å være en måte å markere egen grense på og gjenvinne selvrespekten i etterhånd», skriver politiet.

Mange slike saker blir henlagt. Å la være å henlegge dem ville innebære en trussel mot menns rettssikkerhet, slår politiet fast.

Oslopolitiets analyse skaper et langt mer sammensatt bilde av voldtekt enn det vi gir i mediene.

Den slår fast at sannsynligheten for å oppleve voldtekt i Oslo (og trolig i Kristiansand) er lavere enn i København og Stockholm.

Politiet forteller at det er mer sannsynlig for kvinner å bli utsatt for ran og vold enn overfallsvoldtekt, som rammer 4 kvinner av 100.000. Og da rammer det oftere kvinner i sårbare livssituasjoner som har problemer med grensesetting og kvinner som lever et utagerende festliv.

At en helt tilfeldig kvinne blir utsatt for overfallsvoldtekt er uhyre sjeldent. Med denne sommeren har vi erfart at det kan skje. Det fins heldigvis ting storsamfunnet kan gjøre, og Kristiansand må lære av Stavangers gode erfaringer.

Men overfallsvoldtektene må ikke ta fokus fra det vi kan gjøre for å forhindre de store tallene: Å lære jenter å sette egne grenser, og lære gutter å respektere dem.