Jeg traff ham på «Sjøen for alle» for noen år siden, trebåtbyggeren fra Fevik. Midt blant overfloden av ultramoderne, rålekre plastbåter sto han der i en krok med den klassiske, 21 fots tresjekta si – minst like lekker, den. «Hva er den største fordelen med trebåter?» spurte jeg. «De brenner bedre», konstaterte han. Så tenkte han seg litt om og la til at søde piger lettere snur seg etter herrer i trebåder enn karer i plastbåter.

En ubetinget fordel, det også.

I dag arrangeres veteranplastbåtregattaen «Plastikk 2011» i det våde element rett syd av Retranchementet i Stiftsstaden Christianssand. Symbolsk nok, nesten 60 år etter at Herbert Waarum (Herwa) bygde Sørlandets første, lille plastbåt i Grimstad, foregår tevlingen i regi av et museum, nærmere bestemt Vest-Agder-museet. For anledningen har angjeldende personale også krysset demarkasjonslinjen ved Dyreparken og supplert med materiale fra Aust-Agder. Med god grunn; næringsklyngen av plastbåtprodusenter var større og sterkere i Aust— enn i Vest-Agder. Mest konsentrert var den i grensetraktene mellom Arendal og Grimstad, hvor århundrelange tradisjoner tilsa gårdsdrift i sommerhalvåret og bygging av én trebåt på låven om vinteren.

Jeg skriver «var». For riktignok fremstilles fortsatt plastbåter på Agder. Særlig i austfylket: Under båtmessen i Kristiansand for to uker siden klang det liflig av østlige sørlandsdialekter blant utstillerne. Enkelte bedrifter, ledet an av Trygve Hegnars store Windy Boats, gjør det sågar tidvis godt. Men ellers har sørlandsk stahet tatt knekken på både bredden og potensialet i miljøet. Plastbåtbyggernes manglende vilje til å ta strukturgrep og danne større, sterkere enheter – hver mann sin tue, «så får vi heller tåle å gå konk av og til» – har sendt flertallet over i historien. Ikke engang et felles støperi har de klart å enes om, selv når det offentlige har lokket med riksdaler. Den ledige plassen i markedet er fylt opp av svensker, finner, tyskere og amerikanere. De driver industri, ikke håndverk.

Og leit er det. For sørlandsk båtbyggertradisjon står ikke tilbake for noe i verden og kunne gjerne ha dannet grunnlag for industriutvikling. Den har røtter tilbake til før vikingtiden og nøt lenge godt av et komparativt fortrinn i tilgangen på førsteklasses eike-, furu- og lerketømmer fra vakre skoger. Og da overgangen fra tre til plast kom for alvor utover på 1960-tallet, ble både tradisjoner og håndverk videreført. Jeg har selv sett plastbåtbyggere i aksjon i Grimstad-traktene, folk som var såpass voksne at de hadde jobbet med begge materialer. Å observere dem ta øyemål av kompliserte vinkelkonstruksjoner og tilpasse støpeformer med kjærlige hender – som healere, nærmest – gjorde et inntrykk på linje med første gjennomlytting av Beatles’ «Let it be».

Ellers vil jeg fremsi tre synspunkter om båter av plast:

For det første: Lenge var det lidenskapelige diskusjoner om tre versus plast, om objektet nå var båter eller ski. Man var liksom tvunget til å være i én leir. Selv i våre dager, da toleransen har utartet til å nærme seg generell likegyldighet, ser mange rart på meg når jeg sier som sant er: «Jo, jeg har ei tresjekte fra 1949 med ekte Marna-motor, men jeg har intet imot plastbåter». For selvsagt er plast enklere å vedlikeholde og sprekker ikke i vårsola, og plastbåter er ofte både raskere og mer luksuriøse enn trebåter. Så ære være plastbåten! (Selv om mange plasker omkring med fenderne ude, og i tillegg helt mangler sjel …)

For det andre: Kikk litt på en ny plastbåt til en halv million kroner. Ta deretter turen til en bilforhandler og studer en bil som koster like mye. Hvor får du mest for pengene? Utvilsomt hos bilforhandleren. Hun byr på uhyrlige mengder avansert elektronikk, datateknologi og mekanikk, alt sammen nydelig pakket inn i lakkert metall. Hos båtforhandleren får du riktignok en moderne motor, men ellers er det bare litt tre, noe stoff og et par porsjoner børstet aluminium eller stål – samt plastikk, plastikk og atter plastikk. Jo visst, industriproduksjon av plastbåter er mer rasjonell enn håndverksproduksjon, men bil ligger lysår foran lystbåt i forskning, teknologiutvikling og effektivitet. (Selvsagt har det med produksjonsvolumer å gjøre.)

For det tredje: Om noen millioner år, når kråkene har vunnet kampen mot rottene om verdensherredømmet etter at menneskene er borte fra Jorden, og kråkenes evolusjon i tillegg har nådd et nivå hvor de har fått elektriske vaffeljern og begynt å utdanne arkeologer, så vil de fortsatt finne spor etter Homo Sapiens – selv lenge etter at både Graceland, Arendal Kulturhus, Tokyos fiskemarked og Tuben i Kristiansand havn er smuldret hen til støv. Intakte plastbåter (riktignok uten puter) vil nemlig dukke opp hver gang de graver bare litte grann i jorda. De varer jo evig! «Hm», vil kråke-arkeologene tenke, «de levde sine liv i plastbåter, menneskene. Men så døde de ut, også.»