Før sesongstart var de offensive igjen, den sportslige ledelsen i Vipers. "Vår beste spillerstall på ni sesonger", uttalte sportssjef Peder Langfeldt og lot tankene gli tilbake til 2003/-04-årgangen som tok Vipers til semifinale i EHF-cupen.
Slike utsagn gir selvsagt høye forventninger. Og etter flere år med tilnærmet ingen sportslig fremgang, var det grunn til å tro at årets sesong skulle bli den beste på mange år. Flere gode spillere var hentet inn og endelig skulle man dra skikkelig nytte av Kristine Lunde-Borgersen. Treneren hadde dessuten satt skapet på plass og stilt strengere krav til alle rundt laget. Forutsetningene så ut til å ligge til rette, og ordet "medalje" ble i hvert fall hvisket på klubbkontorene i Vågsbygd. Etter sju serierunder må vi skuffet innse at heller ikke den nåværende utgaven av Vipers er god nok. De to siste kampene har vist det til fulle. Tap mot to av seriens klart svakeste lag, lag som sto uten seier i serien før sine møter med Vipers, vitner om at Thomas Hørlyk så langt ikke er i nærheten av å lykkes med sine målsettinger.
I mange år har ledelsen i Vipers snakket om å fjerne gapet mellom seg og Larvik. En stund trodde de faktisk at det skulle være mulig å gå forbi landets desidert beste klubblag. Nå virker det som om dette gapet bare blir større og større. Og det virker som om Vipers rett og slett ikke makter å ta sportslige steg i riktig retning.
Før sesongen gikk altså trener Hørlyk ut og proklamerte at det skulle stilles strengere krav til spillerne i Vipers. Heretter skulle håndballen prioriteres av samtlige spillere, fremfor både skole og jobb. Og laget skulle bli bedre trent.
Nå skyldes det i all hovedsak på at det svikter mentalt for tiden.
Mentale utfordringer finnes i alle lag i alle idretter. Det er en del av idretten. Men for Vipers sin del så handler det mest av alt om at laget ikke ser ut til å være så bra som de selv proklamerte på forhånd. Og det er altfor få spillere som innfrir. I høst har nesten alt stått og falt på storscorer Angie Geschke. Tyskeren er toppscorer i eliteserien med 48 mål, og det er er slik sett ingen tvil om at hun har styrket laget. Men bak henne har nesten samtlige sviktet. Kristine Lunde-Borgersen er en av dem. Vel har hun slitt mye med skader etter hjemkomsten fra dansk håndball, så også i høst, men playmakeren burde likevel tatt mer tak og mer ansvar i de kampene hun har vært i stand til å spille.
Det samme gjelder de øvrige spillerne. Det er for få som tar ansvar, for få som melder seg på.
Da hjelper det ikke at det lugger grovt økonomisk og at interessen rundt laget har nådd et faretruende lavt nivå. De to siste kampene i Karusshallen (cupkamp mot Stabæk og seriekamp mot Oppsal) samlet bare 203 tilskuere i snitt. Det vitner om en klubb som er i ferd med å bli for de spesielt interesserte, rettere sagt venner og familie.
Og når de nok en gang ikke virker å være i nærheten av å kunne innfri uttalte målsettinger, ja, da er de også i ferd med å miste all troverdighet.