I de siste årene har det vært en sterk økning i tilstrømningen til høyere utdanning. Mange jenter og gutter fra arbeiderklassen søker seg i disse dager til ulike studier i innland og utland, men de fleste vet ikke hva som venter dem. Spørsmålet om likhet i rekruttering til og gjennomføring av høyere utdanning bør ut fra denne utviklingen få ny aktualitet.

Kulturen i akademia formidles på mange måter som et åpent og et skjult budskap. Fra min tid som student i Trondheim, fra slutten av 1990— og begynnelsen av 2000-tallet, kunne jeg som arbeiderklassegutt erfare at det åpne budskapet kunne identifiseres ut fra innholdet i undervisningen (pensum), språk og begrepsapparat, og ut fra den informasjonen som ble gitt. Den skjulte kulturen ble synliggjort gjennom rådende normer og verdier som ble formidlet gjennom holdninger og barrierer vi studentene møtte osv.

Akademia er preget av overklassens kultur. Utdanning er viktig fordi den skolerer i den dominante kulturen. Akademia er derfor med på å selektere folk etter deres sosiale bakgrunn. De som har kjennskap til den dominante kultur har selvsagt et fortrinn innen utdanning fordi det er denne kulturen som blir lagt til grunn. Klassebakgrunnen fører dermed til at den sosiale skjevheten reproduseres.

Det er spesielt to typer kunnskaper en må ha for å fungere innenfor akademia: Du må ha kunnskap om fakta, og du må ha kunnskap om normene i kulturen. Kulturell kompetanse innenfor akademia har du først når du kjenner kulturens koder, hva som er pent, stygt, riktig og galt. Å være «kultivert» har en annen betydning. Det vil si at du klarer å oppføre deg dannet eller slik den dominante kultur tilsier at pen oppførsel er.

Det framgår av undersøkelser at studenter som har foreldre med høyt utdanningsnivå blir oppfordret til å ta høyere utdanning, mens studenter med foreldre med lav utdanning opplever dette i mindre grad. Studenter med foreldre med høy utdanning får også mer kunnskap om høyere utdanning hjemmefra enn hva tilfellet er for studenter som har foreldre med lavt utdanningsnivå.

Studenter med høyt utdannede foreldre møter også akademia med en annen kompetanse ved studiestart. Jeg husker spesielt godt hva en tidligere studiekompis med slik bakgrunn sa om erfaring om høyere utdanning i familien: «Familien er fortrolig med universitet. Det er en selvfølge med høyere utdanning». Han sa videre at «Universitetet var litt lettere enn jeg hadde ventet. Jeg passer ypperlig inn. Jeg har vært sosialisert til dette hele livet». Samme erfaring kunne ikke jeg melde. Mine foreldre hadde ingen peiling om oppbygging av utdanning eller om videregående. De hadde aldri hørt om begrepet Cand.philol. Jeg måtte prøve meg fram.

Jeg husker spesielt at det var problematisk å starte som student. Jeg var usikker bl.a. på hva som forventet meg faglig. Den kunnskapen som å vite hvordan jeg skulle søke for å komme inn på universitet, hvordan jeg skulle få lån i Lånekassen, kunnskap som skulle gi meg bakgrunn for valg av studier m.v. Denne type kunnskap hadde alle mine medstudenter fra høyere sosiale lag. Dette viser at den kulturelle kapitalen ga seg dermed uttrykk som kunnskaps- og informasjonskapital.

Akademia aksepterer en bestemt talemåte og kultur. Da jeg begynte ved Universitet i Trondheim, følte jeg meg litt utafor. Måtte lære meg spillereglene. Jeg snakket plutselig mer abstrakt, og følte meg mer akademisk i universitetsmiljøet enn hjemme hos mine foreldre og brødre som ikke hadde akademisk utdannelse. Jeg vil påstå at denne språkstilen favoriserer studenter fra middelklassen og overklassen, fordi studenter med denne bakgrunnen har den språkkode som fordres i akademia. Den begrensede språkkoden, som betegnes som arbeiderklassens språk, er kjennetegnet ved mer konkret ordforråd.

Språket i Akademia omfatter derfor noe mer enn å kunne snakke norsk. Språket er intellektuelt grensesettende. Språket former tankemåter og formidler mening. Studenter med svak språkbeherskelse vil derfor ha små muligheter til å bli akseptert som fullverdig medlem i akademia.

Denne ulikheten i språk og talemåter mellom hjem og lærested var og er fortsatt problematisk. Jeg har tenkt mye på sosiale forskjeller, og har prøvd å finne årsaker til egne problem. Under studietiden hadde jeg de første årene vanskeligheter med språket. Leste ikke så mye før studiene, og fikk lite hjelp og støtte hjemme faglig. Når jeg hørte andre som var flinke til å prate, hadde foreldrene ofte høyere utdanning.

Språket signaliserer klassetilhørighet. Klassemessige ulikheter i språkbruk kan være av stor betydning i studiehverdagen, fordi det signaliserer sosioøkonomisk tilhørighet. Akademiaspråket blir dermed en viktig avstandsmarkør.

Heller ikke alle interesser er like akseptert i akademia. Det finnes en akademisk kultur som går på livsstil og meninger. Det er ikke akseptert at du leser Pornopung. Den slags litteratur er under verdigheten til folk her. Man bør også vite hva man skal drikke. Noen tror tydeligvis de vet hva som er «den gode smak».

Dette illustrerer at akademia fordrer en bestemt form for kulturell kompetanse, der det finnes klare normer for smak og livsstil. En undersøkelse av grunnfagsstudenter ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap viste at studenter med foreldre med universitets-/høyskoleutdanning var større brukere av opera, klassiske konserter enn studenter med foreldre med lavere utdanningsnivå.

Derfor kan vi konkludere med at studenter som har foreldre med høy utdanning, vil møte akademia med andre forutsetninger enn studenter med foreldre uten slik utdanningskapital.