Jeg hører med til dem som er glade i Dagbladet. Ikke så rart, kanskje, siden jeg en gang har jobbet der. Det var en tre år lang, sammenhengende happening. Kreativt kaos hver dag.
Budsjetter var noe Aftenposten hadde. Planlegging var noe VG drev med. I Dagbladet hadde vi det bare gøy på jobb.
Det var også tre års innføring i levende, norsk pressehistorie.
Der tasset en aldrende Arne Hestenes rundt. Med tupeen litt på snei og en liten suppeflekk på den hvite gabardindressen, den han hadde på seg da han intervjuet Zsa Zsa Gabor. Han var den første norske journalist som fikk St. Olavs Orden, for sine florlette skriverier.
I kantina kunne du høre den godlynte krangelen mellom Knut Eidem og Reidar Anthonsen. Den første hadde funnet de krokryggede Rui-søstrene et sted «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», og sørget for at de fikk møte kong Olav. Den andre skrev petiter under pseudonymet Satyr, og visa om «Genser'n te'n Johansen». Boka hadde gjort Knut rik, og Reidar var god til å terge ham for det.
Arne Skouen, allerede den gangen godt over 70 år, hadde fortsatt kontor der. Han hadde dekket Hitlers OL i Berlin i 1936, og han skulle senere dekke nordmenns OL på Lillehammer i 1994 – et spenn på 58 år. Smilte gjorde han helst når han hadde levert nok et knusende karakterdrap av en eller annen myndighetsperson. Hvis han likte noe du hadde gjort, tok han turen bortom pulten: «Du skal se du blir journalist en gang, du også, gutten min …»
Hans journalistiske partner, Gerd Benneche, hadde klart å endre barnevernet i Norge. Hun var mer snakket om enn sett, mens hennes datter, Sissel Benneche Osvold, i høyeste grad ble både hørt og sett – og lyttet til.
Som en brumlende storokse skred sjefen selv, Arve Solstad, gjennom lokalet. Han hadde skapt den kritiske politiske journalistikken, og dermed løsnet partienes nakkegrep på norske aviser. Fredagens redaktørmøter ble gjerne avsluttet med en whisky. På sin vei fra møtet til neste møte, på Bibliotekbaren på Hotel Bristol, rakk han gjerne å avlevere noen fornærmelser, en velformulert leder og noen grove vitser.
Det jeg opplevde i Dagbladet er riktignok fra en forgangen tid, selv om det bare er 25 år siden. Men for dagens medieledere ligger det mye læring i det som skjedde. Avisen hadde et opplag på over 220 000. Fem ganger større enn Fædrelandsvennen. Den var utskjelt og utsolgt.
Nå er Dagbladet bare utskjelt. Og ikke alle gidder å bruke energi på det en gang. Fra sine toppår har avisen falt til et opplag der man mange dager sliter rundt 80 000 solgte eksemplarer. Bare dobbelt så stor som Fædrelandsvennen. Sjefredaktør Anne Aasheim har kastet inn håndkleet. Hun så ingen lysning i opplagsutviklingen; den ser ut til å følge kurven til en stein på vei mot havets bunn.
Hvis Dagbladets historie hadde vært historien om en avis som først mistet sin identitet, deretter sin sjel, og til slutt sine lesere, kunne kommentaren ha stoppet her med et RIP Dagbladet. Men det som har skjedd med Dagbladet, kan komme til å skje med flere papiraviser. Det vil opplagstallene for norske aviser i 2009 vise, når de offentliggjøres i februar.
Ikke et så dramatisk fall som Dagbladet har opplevd. Men faretruende likevel. Løssalgsavisene blør mest. Men også tradisjonsrike regionsaviser som Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen opplever samme trenden. Også Fædrelandsvennen vil ha en markant tilbakegang i opplaget i 2009, og det er ingen grunn til å tro at kollega Agderposten i Arendal slipper billigere unna.
Hvis du er i det retoriske hjørnet, kan du vende mitt «faretruende» fra forrige avsnitt tilbake mot meg og spørre: «faretruende for hvem?». For bortskjemte redaktører og journalister som ser at etablerte posisjoner og stivnede arbeidsformer er i fare? I hvert fall ikke faretruende for leserne. De har jo aldri fått så mye informasjon som nå, gjennom Internett. Du slipper å vente på at nyheten skal trykkes, du bare trykker selv på dataen, og vips: Der er siste nytt. Gratis er det attpåtil.
Ja, på kort sikt er det en faretruende utvikling for oss som jobber i media. I 2009 sa vi i Fædrelandsvennen farvel til 40 kolleger som forlot bedriften i en stor spareprosess. Vi har lite lyst å si farvel til flere.
På lang sikt er det imidlertid for samfunnet utviklingen er faretruende. I Fædrelandsvennen, som i mange andre mediehus, utgjør inntektene fra papirutgaven fortsatt mer enn 90 prosent av totalen. Det er av disse pengene vi bruker når vi lager den journalistikken som faktisk har noe å si for det samfunnet vi lever i. Det er av disse pengene vi finansierer den tidkrevende og dyre journalistikken som gjør at misbruk av psykiatrimillioner på et sykehus nært deg blir kjent og gransket. Eller som andre aviser bruker når ventelistetriksingen på et sykehus litt lenger unna blir avdekket.
Det er disse midlene vi bruker til å følge Cultivas pengebruk og Kildens fremdrift. Vi bruker dem til å stille plass og trykksverte til rådighet for Paul Leer-Salvesen, Eva Kvelland, Eva Dønnestad, Lillian Røssaak og andre kloke hoder. Vi bruker pengene til å være på Stortinget og fortelle hva Ingebjørg Godskesen, Svein Harberg, Kari Henriksen og de andre folkevalgte bruker tid og krefter på.
Og vi bruker faktisk penger på å gi gratis informasjon og nyheter til brukerne på nettet.
Hvis Fædrelandsvennen om noen år skulle forsvinne, slik jeg frykter Dagbladet er i ferd med, kommer der ikke noe annet i stedet. Du kommer fortsatt til å få vite om trafikkulykkene på Vesterveien og snødybden på Hovden. Det klarer noen andre å ta seg av. På nettet.
Men der blir færre svar på viktige spørsmål. Fordi det koster penger å finne dem. Og det blir mindre hygge og varme, for det koster å lage det stoffet også.
Om Dagbladet forsvinner, er det trist. Om Dagbladet skulle bli bare den første av mange, er det enda tristere. Først etterpå ville vi oppdage hvor dyrt det hadde kostet oss.