Barentshavet koker for tiden av fisk. Gytebestanden av torsk i dette området er den største siden 1946, og vi har lyktes i kampen mot overbeskatning og ulovlig fiske. Det er lenge siden dette havområdet, som vi forvalter sammen med Russland, har vært like fruktbart som nå.
Fiskerisamarbeidet er kanskje det politiske området som bidrar mest til å bringe Russland og Norge nærmere hverandre. Naboskapet landene imellom nådde en ny milepæl med den historiske enigheten vi nå har kommet fram til om en grenselinje i Barentshavet. Dette gir et styrket fundament for å fortsette og å forsterke det nære og gode fiskerisamarbeidet som i mer enn 30 år har vært avgjørende for en vellykket forvaltning av fiskeressursene.
Resultatene som fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland har gitt de siste årene, er strålende. Gjennom aktiv innsats fra norske og russiske myndigheter er det ulovlige fisket av torsk redusert fra over 100 000 tonn til null i 2009. Regjeringen har prioritert kampen mot ulovlig fiske i Barentshavet høyt. Vi har samarbeidet tett med russiske myndigheter, og resultatene taler for seg selv.
Dette betyr at verdier for over én milliard kroner årlig ikke lenger havner i lommene til tyvfiskerne og deres nettverk, men blir stående i havet som en del av fellesskapets ressurser og dermed kommer lovlydige aktører til gode.
Suksessen i kampen mot svartfiske kan først og fremst takkes det nære samarbeidet om kontrolltiltak gjennom Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen. Videre har russiske myndigheter, i likhet med norske, tatt dette problemet på alvor og gjennomført viktige tiltak på hjemmebane.
Denne kampen vil likevel aldri ta helt slutt. Den økonomiske fortjenesten kan være stor, og kreativiteten til dem som driver omfattende og organisert fiskerikriminalitet må ikke undervurderes. Derfor er det viktig at vi følger nøye med på utviklingen, og forbedrer det internasjonale samarbeidet ytterligere for å holde fiskeriaktiviteten under kontroll. Kontroll med alt uttak er en viktig forutsetning for en vellykket fiskeriforvaltning.
Bestandene av norsk-arktisk torsk, populært kalt skrei, norsk-arktisk hyse, lodde og blåkveite i Barentshavet forvaltes som fellesbestander av Norge og Russland. Det er derfor nødvendig med et nært samarbeid som sikrer en rasjonell ressursforvaltning. For å sette de økonomiske verdiene i samarbeidet i perspektiv, kan det nevnes at førstehåndsverdien for totalkvotene av disse bestandene var på over 10 milliarder kroner i 2009. Situasjonen er meget god for flere av bestandene i Barentshavet. Hysebestanden er større enn noen gang, og loddefisket ble i 2009 gjenåpnet etter at rekrutteringen på nytt har gjort et stort oppsving. Bestanden av skrei har vokst jevnt og trutt i det siste tiåret, og gytebestanden ble beregnet til å være godt over én million tonn i 2009. Dette står i skarp kontrast til bestandsnedgang og dystre utsikter både rundt 1990 og ti år senere.
En langsiktig og omfattende innsats fra norske og russiske myndigheter, om kvotefastsetting på bærekraftige nivåer og ambisiøse initiativ for å bekjempe det ulovlige fisket internasjonalt, har snudd denne situasjonen fullstendig. Selv om en del av årsaken til den store biomassen av fisk sannsynligvis kan tilskrives naturlige svingninger, er det ingen tvil om at vi i det store og hele har lyktes med fiskeriforvaltningen det siste tiåret.
Enighet om fordeling av ressursene og en felles forståelse for hvor viktig det er med langsiktige og bærekraftige forvaltningsstrategier, er avgjørende for det gode samarbeidet.
Fiskebestandene forvaltes ut ifra føre-var-prinsippet, og basert på råd fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Føre-var-prinsippet innebærer at vi har gode sikkerhetsmarginer for at høstingen ikke skal føre til for svak rekruttering til bestandene. På denne måten tar vi hensyn til den lunefulle naturen og lar tvilen i de vitenskapelige beregningene komme bestandene til gode.
I tillegg har vi for flere bestander, blant annet for skreien i Barentshavet, begrenset kvoteendringene fra år til år. Dette jevner ut kvotesvingningene, med det resultatet at forutsigbarheten og stabiliteten i uttaket blir ivaretatt. Disse elementene er alle del av felles forvaltningsregler som sikrer at vi kan høste på et stabilt, høyt nivå uten at vi tar sjanser med ressursgrunnlaget. Denne formen for forvaltning har definitivt vært fruktbar. Vi har over tid maktet å gjenreise bestandene til historiske høyder, og det betaler seg for tiden med meget store kvoter.
Moderasjonslinjen har altså gitt resultater. Men når den samlede biomassen av fisk er på et så høyt nivå som vi nå ser, oppstår det likevel raskt en fristelse til å øke kvotene mer fra et år til det neste. Da er det viktig å være klar over at økte kvoter ikke nødvendigvis gir like stor økning i verdiskaping. Store kvoteøkninger øker risikoen for at vi fisker mer enn det er grunnlag for, og større kvantum ut markedene kan raskt føre til lavere priser.
Derfor mener jeg at ikke bare biologiske hensyn, men også rene markedshensyn, taler for å holde igjen selv om tilstanden til våre bestander er så god. Om vi klarer å opprettholde en høy, men samtidig stabil produksjon, skaper vi tillit blant våre kjøpere. Dersom omdømmet samtidig blir ivaretatt gjennom en ansvarsbevisst og åpen forvaltning, og dersom vi makter å opprettholde en høy markedsføringsinnsats på mange fronter, bereder vi grunnen for voksende markeder.
Regjeringen vil fremdeles arbeide målrettet for at bestandene i Barentshavet skal forvaltes så optimalt som mulig, i nært samarbeid med våre naboer i øst. Den måteholdne tilnærmingen, sammen med fortsatt kamp mot alt svartfiske, vil derfor fremdeles være det styrende prinsippet i fiskeriforvaltningen. Selv om havet for tiden bugner av fisk.