Sørlandet eier en hemmelighet

som kun hviskes en sommerblank kveld

Og hva Sørlandet er er det ingen som vet

som ikke har hvisket det selv.

Nei, Sørlandets hemmelighet var det ingen som kjente da Steen Benneche bidro til idylliseringen og sørlanderiet på 1950-tallet. For Sørlandets hemmelighet har ligget skjult i norsk levekårsstatistikk og medisinsk statistikk og er blitt avslørt av dagens samfunnsforskere. Og det er ikke noe vakkert bilde som tegnes. Like fullt er det nok av dem som lukker øynene for realitetene. For det er motstridende signaler om hvem vi er og bør være som sendes ut gjennom mediene i disse dager.

For nå kan vi velge image: Vi kan enten være problemlandsdelen med dårlige levekår, høy andel uføretrygdede, sosialhjelpklienter og psykiske lidelser, slik samfunnsforskerne beskriver oss – eller vi kan være stolte av å tilhører en kultur som er «norgesmestre i vennlighet og dannelse», for å sitere han som er heltidsansatt for å bygge opp et nytt omdømme for Sørlandet.

Tidligere i år presenterte Fædrelandsvennen og Aftenposten forskningsresultater fra UiA og Agderforskning som viser at agderfylkene ligger på uføretoppen i Norge blant unge under 35 år. Aftenposten valgte å slå saken opp over tre sider under tittelen «Hva er galt med Agder?» Og maler med bred penn ut Sørlandets levekårsproblemer – unge uføre, psykiske lidelser, storforbrukere av sosialhjelp og trygdeytelser og bruken av vanedannende medikamenter som sovepiller og beroligende medisin. Prosjektleder Torunn S. Olsen ved UiA konstaterer at «det produseres nye tilfeller av unge uføre. Også avstanden i levestandard øker». I det hele tatt en begredelig tilstand.

Og forskerne peker på at den sørlandske væremåten kan være en årsak til problemene: «De tradisjonelle idylliserende fremstillingene av Sørlandet tildekker at det er store forskjeller i folks levekår. Noen etablerte grupper har vært toneangivende når det gjelder hvordan landsdelen skal oppfattes, og de har liten interesse for at man ser for mye på skyggesidene.» (Seniorforsker Dag Ellingsen ved Agderforskning)

Bak fasaden, bak bedehusene, kniplingsgardinene og de nymalte stakittgjerdene bærer vi altså på alvorlige problemer. Det var Sørlandets hemmelighet som elendighetsrapporten «Surt liv på det blide Sørland» avdekket for snart 20 år siden. Lite er altså endret og bedret siden da. Avisoppslagene om levekårene her sør var så alarmerende at fylkesmann Øystein Djupedal i Aust-Agder nå tar initiativ til å be regjeringen om en egen tiltakspakke for Agder for å få egdene til å bryte ut av «den sosiale arven».

Samtidig som norske avislesere blir gitt en innføring i Sørlandets levekårsproblemer, «sosiale arv» og sørlandsk væremåte som årsak til problemene, dukker Stian Rønvåg opp i Fædrelandsvennens spalter. Han er tilsatt som prosjektleder for «Prosjekt Omdømme Sørlandet» som finansieres av alt som kan krype å gå av institusjoner i landsdelen, fra Sparebanken Sør til Dyreparken, Sørlandets Sykehus, Agder Energi og fylkeskommuner og kommuner. Han skal pusse opp omdømmet vårt, og i en kronikk i Fædrelandsvennen beskriver han hvordan.

Keiserens nye klær fremstår som skreddersydd merinoull i forhold til omdømmebyggerens programerklæring: Vi har en kultur på Sørlandet som er lik dannelsens kultur, får vi vite. Vi har dannelse og Norges vakreste dialekt – og det er på grunn av vår «væremåte» at vi er Norges fremste eksportregion. Du verden, sier jeg. Jeg trodde at Sørlandets posisjon som eksportfylke skyldes at Sira-Kvina og kraftverkene som forsyner prosessindustrien med billig strøm ligger i vår landsdel og ikke i Finnmark.

Og prosjektleder Rønvåg blander sammen dannelse med underdanighet, slik vi har opptrådt overfor sommergjester og tilreisende siden Vilhelm Krags tid. «Vi var så forsagte! Vi lod det skje! Vi lot oss forbigå og forbigå. Til slutt vennede vi oss til å stå og tigge om to skilling. Når man leser Sørlandets historie er det en skam for oss å se hvor kleine vi har vært,» skriver Vilhelm Krag allerede i 1920. Og for å illustrere sitt dannelsespoeng trekker omdømmebyggeren fram det sørlandske tjenerskapet fra historien. Når borgerskapet på Frogner ville ha sørlandske tjenestepiker, var det «fordi de hadde dannelse i ryggraden», får vi høre. Jeg vil heller si at det var fordi de sørlandske ungjentene som søkte arbeid i hovedstaden hadde en tillært, servil underdanighet i ryggraden og refleksene.

Og omdømmebyggerens siste poeng er at «samfunnsansvar» har vært den sørlandske forretningsmodellen lenge før det ble et kult uttrykk blant næringslivsledere i hovedstaden. Ja, monn det. Sørlandske skipsredere og industrialister har nok gitt sin skjerv til bedehus og gudshus i landsdelen, men noen samfunnsbyggere ut over å bygge opp sine egne formuer er det vanskelig å få øye på.

I Bergen har filantropen og industrialisten Trond Mohn gitt 1,1 milliarder kroner til norsk medisinsk forskning og betydelige beløp til sport og idrett. Hilmar Reksten rolle som mesen i Bergen er vel kjent og Anders Jahres fond til vitenskapens fremme har en grunnkapital på 140 millioner kroner. Han var som kjent ikke fra Sørlandet, men fra Sandefjord. Og i Rogaland donerte Sigval Bergesen tosifrede millionbeløp til samfunnsnyttige formål, som høyskolen og Universitetet i Stavanger.

Det ligger få samfunnsbyggende fond eller samfunnsinstitusjoner igjen etter sørlandske forretningsfolk og industriledere.

Dette er bare et lite knippe av det intellektuelle og historiske rør som omdømmelederen serverer oss og som ender opp med hans ha-stemte appell: «Vi vanlige sørlendinger må begynne å bli stolte av at vi tilhører en kultur som er norgesmester i dannelse og vennlighet.»

Vi opplever altså det paradoksale at mens Aust-Agders fylkesmann finner levekårstilstandene på Sørlandet så dramatisk dårlige at han ber regjeringen bevilge en egen tiltakspakke til Agder, finansierer agderfylkene, Kristiansand og Arendal kommune og næringslivet i landsdelen et omdømmeprosjekt som skal markedsføre Sørlandet med nettopp de egenskaper som ifølge forskerne er årsaken til levekårsproblemene.

Det er så tragikomisk at det kunne vært manuskriptet til et ellevilt revynummer fremført til åpningen av Kilden.