Herlighet for en idrettsutøver Eirik Verås Larsen er. I to år har han trent beinhardt, hver eneste dag, med ett mål for øyet. Han skulle være best mulig på denne dag – 8. august 2012. Alt han har gjort siden han startet forberedelsene etter hvileåret i 2010 har dreid seg om å vinne medalje på K1 1000 meter i OL i London.

Arild-Sandvik.jpg

Og så gjør han det. Han vinner ikke bare medalje. I en alder av 36 år vinner han sitt andre OL-gull i karrieren, i sitt aller, aller siste internasjonale løp.Han gir seg helt på topp, og du verden så fortjent det er.

Siden EM-gullet i 2000 har kongen fra Flekkefjord nå vunnet elleville 22 internasjonale mesterskapsmedaljer. Fire i OL, åtte i VM og ti i EM. Hvor mange norske sommeridrettsutøvere slår den? Det er ikke mange.

Eirik Verås Larsen er rett og slett en av de aller største. Han vil bli husket i mangfoldige år, og har skrevet navnet sitt inn i historiebøkene med de største bokstaver.

Inntil videre er han også Sørlandets største olympier gjennom tidene. Andreas Thorkildsen kan stjele den tittelen tilbake om han går til topps i lørdagens spydfinale, men Verås Larsen vil uansett for evig og alltid være en av de råeste vi noen gang har sett.

Dagens 1000-meterfinale er også det råeste jeg har sett av ham. Allerede fra første padletak var det tydelig at han hadde gull i blikket. Han formelig fosset ut fra start, og var på høyde med samtlige bortsett fra rakretten Adam van Koeverden fra Canada.

Men han havnet aldri for langt bak. Og de som har fulgt Eirik Verås Larsen litt opp gjennom årene, vet at om han ligger en båtlengde bak lederen midtveis, så betyr det at seieren er innenfor rekkevidde.

De siste 500 meterne av dagens finale var bare helt elleville å bivåne. For et drag, for en rytme. Da Koeverden ble passert rundt 300 meter før målstreken, så Verås Larsen seg aldri tilbake.

Da var gullet sikret.

En umenneskelig sterk prestasjon, som har kostet enormt. For han har forsaket alt og alle rundt seg de siste to årene. Nå har han fått betalt, kanskje bedre enn han selv hadde turt å håpe på. For Verås Larsen ville sølv eller bronse garantert også føltes som seier.

Men gull, det er ingenting som smaker bedre.

Nå kan han legge opp som verdens råeste padler. Han kan fokusere på kona Mira, begynne å spise usunt om han vil, ligge timevis på ei solseng om sommeren hvis han vil. Han kan til og med sette seg på en uterestaurant og ta seg en burger og en pils. Nå trenger han ikke tenke på morgendagen, eller hva han skal gjøre om fire år.

Nå kan Eirik Verås Larsen gjøre det alle vi andre kan gjøre hvis vi vil. Og det er ham så vel unt.

Takk, Eirik, for en helt mengde fantastiske opplevelser gjennom en helt fantastisk karriere.

Og takk, Eirik, for at du endelig ga Sørlandet og hele Norge ett gull i London. Det har vi siklet etter en god stund nå.

Takk, takk, takk!