Søndag brakte Aftenposten en større reportasje om at flere alderspensjonister tar høyere utdanning. Tallet på studenter som er over "tidligpensjonsalder" er tredoblet de 15 siste årene. Høstsemesteret 2011 var 733 studenter ved norske høyskoler og universiteter 61 år eller mer. Sett fra Sørlandet kan vi merke oss at 22 av dem studerte ved Universitetet i Agder, som hadde totalt 9410 ordinære studenter det samme semesteret.
Noen stor andel er det følgelig ikke. Men i takt med at vi får stadig flere friske alderspensjonister, er det rimelig å anta at veksttrenden vil fortsette. At mange i aldersgruppen både har en akademisk utdannelse fra før og fortsatt er vitebegjærlige, drar i samme retning.
Utviklingen har både positive og mer problematiske trekk.
Det er prisverdig at også eldre mennesker ønsker å opprettholde og utvide sin kunnskapsbase. Det beriker både samfunnet generelt og studiemiljøene spesielt. Det skulle også bare mangle at mennesker som har stått på i et helt yrkesliv, ikke skulle kunne dra nytte av det utdanningstilbudet deres arbeidsinnsats og skattepenger har bidratt til å skape.
Tallet på studenter som er over "tidligpensjonsalder" er tredoblet de 15 siste år.
Samtidig vil det være uheldig om alderspensjonister som tar kurs eller hele studier ved et universitet eller en høyskole, men som ikke akter å benytte utdanningen som grunnlag for en ny yrkeskarriere, skal blokkere for unge mennesker som ønsker seg den samme studieplassen. Vi tror riktignok det foregår i minimalt omfang i dag, men det kan gjerne bli mer av det fremover.
Nå hører det med til historien at de alderspensjonistene vi snakker om, gjennomgående har solid privatøkonomi. Da tenker vi at her ligger en mulig vinn-vinn-situasjon: UiA, som et eksempel, har behov for å supplere sine statlige bevilgninger med andre inntekter. Samtidig har universitetet solide lærekrefter med begrensede muligheter for å supplere en vanligvis nøktern lønn med andre inntekter. Hva da med å etablere et "senioruniversitet", hvor studentene betaler en fornuftig pris som deles mellom institusjon og forelesere? Modellen er kjent fra andre land. Den åpner for å skreddersy faglig innhold og kan gjerne omfatte fullverdige eksamener.
Noe å tenke på, rektor Lauvdal?