Hviskerne trives i det fuktige mørket under de store steinene, men tar seg alltid tid til en fortrolig prat med pressen hvis de merker at steinen ikke lenger ligger like trygt. Hviskerne har ingen egennavn, men grupperes i underarter som "en pålitelig kilde", "en kilde som står ministeren nær" eller "en godt informert kilde". Artsbestemmelsen er utelukkende positiv. De upålitelige, de perifere og de svakt informerte blir også intervjuet, men på trykk framstår de alltid som betrodde medlemmer av offerets innerste krets.
Torsdag snakket noen av dem med Ole Mathismoen og Thomas Boe Hornburg i Aftenposten. Underarten denne gang var "flere sentrale SV-kilder", som blant de virvelløse dyrene regnes som de minst modige.
Hviskerne har ingen egennavn, men grupperes i underarter som "en pålitelig kilde", "en kilde som står ministeren nær" eller "en godt informert kilde".
"Nå trengs det nye koster", sa én av dem. "Lysbakken tar sjanser når han satser på at et så ungt og uerfarent lag skal gjenreise SV", sa en annen. "Flere kilder i partiet" sa til avisen at de var overrasket over at Lysbakken "sparker den erfarne statsråden Solheim ut av Regjeringen". Dramaet ble avsluttet med følgende kraftsalve: "For Lysbakken har det, ifølge Aftenpostens kilder, vært avgjørende å få også Holmås-fløyen med på laget".
Nå skal ikke Aftenposten tro at de er alene om å ha slike kanaler inn til SVs aller innerste. Mine egne kilder i partiet forteller, etter å ha avkrevd det sedvanlige "kors på halsen, kniv i hjertet", som vi pleier å besegle slike pakter med, at SV håper på et godt valg neste år. En svært pålitelig kilde som står ledelsen ekstremt nær, røper at Lysbakken håper partiet kommer over sperregrensen, og at det blir fint vær på valgdagen.
For halvannet år siden trykket Aftenposten en artikkel som utløste Dagfinn Høybråtens avgang som leder i Kristelig Folkeparti. Han bedyret at avgangen var planlagt, men den kom uansett to døgn etter at Aftenposten lot 16 anonyme medlemmer av partiet foreta et grundig karakterdrap. Det viste seg at det kristeligste av partiene var et terrorvelde, der "ingen våger å snakke høyt" om at Høybråten var autoritær og kontrollerende. Aftenpostens kilder ville gjerne styre landet, men hadde ikke mannsmot nok til å si fra åpent at de ble hundset med.
Aftenpostens kilder ville gjerne styre landet, men hadde ikke mannsmot nok til å si fra åpent at de ble hundset med.
Den gang skrev jeg at Aftenposten utvisket skillet mellom journalistikk og rent bygdeslarv, fordi de anonyme påstandene stort sett var karakteristikker og oppfatninger, ikke etterprøvbare fakta. Jeg la til: "For journalistikkens skyld bør vi ikke akseptere at Stortingets presselosje utvikler en egen form for presseetikk. Også i politikkens førstedivisjon bør hovedregelen i Vær Varsom-plakaten følges". Det viste seg at sjefredaktør Hilde Haugsgjerd var helt enig – i prinsippet. Noen dager senere skrev hun at Aftenposten med åpne øyne hadde brutt hovedregelen om at kilden for informasjon skal identifiseres, "med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson".
Haugsgjerd bedyret at "denne bestemmelsen praktiseres strengt i Aftenpostens politiske journalistikk fordi det politiske liv er fylt av konflikter". Noe annet kunne hun jo ikke hevde, hun er tross alt leder av fagets egen konstitusjons— og kontrollkomité, Pressens faglige utvalg. (Og før habilitetspolitiet tar meg; jeg har også vært leder der, jeg kjenner Hilde Haugsgjerd ganske godt, jeg liker henne og vi er ansatt i samme konsern, men vi var ikke i hverandres femtiårsdager.)
Haugsgjerds begrunnelse for det anonyme masseangrepet på Høybråten, var at det ikke dreide seg om en perifer konflikt, "men om omfattende og alvorlig kritikk mot lederen for et tidligere regjeringsparti som er i dyp krise". Med slike formuleringer nærmet hun seg det vanligste forsvaret for å bruke anonyme kilder: Behovet for å få fram vesentlig informasjon som ikke lar seg frambringe gjennom åpne kilder. Men hun omgikk det andre kravet: At informasjonen skal være etterprøvbar, slik at den angrepne kan forsvare seg. Forsvar er mulig for den som blir beskyldt for å være tyv, men er ikke like lett for den som blir anklaget for å være tyrann.
Måtte virkelig Aftenposten få pekt ut for seg anonymt at den som ikke har erfaring har mindre erfaring enn den som har erfaring?
Foreløpig har ingen av hviskerne i SV anklaget Audun Lysbakken for å "høvle folk ned", slik Høybråten ble. Påstandene i torsdagens artikkel er alle så banale at enhver med avsluttet SFO kunne sagt det samme: "En SV-er peker på at Holmås, i kontrast til Solheim, har lite internasjonal erfaring og mangler Solheims nettverk verden rundt". Måtte virkelig Aftenposten få pekt ut for seg anonymt at den som ikke har erfaring har mindre erfaring enn den som har erfaring?
Hilde Haugsgjerd forsikret at hovedregelen om åpne kilder blir håndhevet strengt. Men denne artikkelens eneste publisistiske verdi er fraværet av navn. Den konsekvente bruken av hviskere åpner for spekulasjoner om hvor sterk misnøyen med Lysbakken er. Kanskje er Aftenpostens kilder to halvfulle varamenn til SVs fylkeslag i Nord-Trøndelag og Stein Ørnhøi, men det kan vi ikke vite. Hadde vi visst hvem de var, ville kanskje analysene vært enda mindre interessante.
Akkurat denne våren, og akkurat i forhold til Audun Lysbakken, er det vanskelig å påstå at det ikke er så farlig med alle disse reglene. Etter å ha konkurrert med Justervesenet i å kreve pinlig nøyaktighet i mål og vekt, virker det litt nonsjalant av pressen å behandle journalistikkens eget normsett som om de var skjenkebestemmelser på en russekro.