Hvor ape går det an å bli?

Det er nesten med vantro jeg leser artikkelen om Tori Wrånes' skulptur "Fantasihjelm" på Roligheden gård barnehage i Kristiansand. Her tar foreldre "ansvar" for barnas fantasi ved å projisere sin egen syke fantasi over på dem, og dermed "umyndiggjør" dem som individer med fri fantasi. Hvor ape går det an å bli? spør jeg innledningsvis. Det er jo nettopp evnen til å fantasere, drømme, reflektere og konstruere et verdensbilde som skiller oss fra apene.

Et nærmest sykt perspektiv trenger seg fram når man i samme åndedrag våger å hviske høyt at i det samme lille overbeskyttende landet lever hundretusener av barn midt oppi opprivende skilsmisser med påfølgende rettssaker — og hvor de samme barna som skal skånes for den forferdelige skulpturen følgelig blir emosjonelt skadet – ofte for livet. Dette er liksom ikke et tema i det lille, vakre landet – som nå – i beste golgatske stil, akkompagnert av et folkehav som synger "Barn av regnbuen" skal korsfeste en liten, redd og syk gutt inne i Oslo.

Er dette virkelig mitt lille land, Norge?