Hver torsdag blir eldre (pensjonister) som ønsker det, hentet og kjørt til et splittert nytt tilbygg som bl. a. inneholder en stue med en enkel kjøkkenavdeling midt i rommet. De eldre blir ofte møtt av duft av nystekt kringle, vafler eller sveler. Kjempebra! Senere på dagen er det servering av middag.
Mat i gryter
For noen år tilbake hadde Heimen sitt eget storkjøkken, og maten ble bragt oss i gryter eller i stålfat. Det var vår oppgave å dandere alt pent på fat og å servere maten. Alt ble sendt rundt to ganger. Om vi hadde fått i minste laget av mat, kunne vi hente mer. Det var ro over måltidet og både hovedrett og dessert smakte godt.
Underernæring blant eldre, den stille lidelsen
I lengre tid nå har middagen kommet langveisfra, i plastposer. Heimens kjøkken er lagt ned av økonomiske grunner. Maten varmes opp i nyinnkjøpte innretninger og kommer trillende til oss i et slags varmeskap. Posene med mat er glovarme. Gjestene sitter like ved og følger med oss i det vi med sakser klipper opp plastposene og forsøker å få fisk eller kjøtt pent på fat. Det er ikke lett! Eventuell væske må helles av i bolle eller vask. Alt er så varmt at det må gjøres raskt. Iblant går det galt. Søl og stress. Fiskesuppe, lettsaltet torsk, gulrotstuing, poteter og fiskesaus skal serveres, alt på en gang, så raskt som mulig. Alle følger med, for de gleder seg til middagen. Og maten er god nok den! Får vi for lite, så er det for lite. Får vi for mye, kastes det, stort sett. Slik er det i vår tid.
Fremskritt eller tilbakeskritt
Jeg spør meg selv: Er dette fremskritt eller tilbakeskritt? Når regnskap gjøres opp for året: Var det mye å vinne økonomisk på nedleggelsen av kjøkkenet og innstallering av nye innretninger for behandling av ferdigmat fra et sentralkjøkken? Får vi noen gang innsyn i dette regnskapet? Og: Har trivselen på eldre— og omsorgsentrene blitt bedre, for gjester og betjening? Magefølelsen min er ikke god. I våre hjem er kjøkkenet husets hjerte. Jeg tror vi er mange som ønsker oss Heimens storkjøkkenhjerte tilbake.