Norsk politikk har den siste tiden vært et perfekt bilde på den ultimate vinglepetter. Ikke bare er partiene og politikerne uenige med hverandre på tvers av partigrenser, nå er de også sterkt uenig med seg selv. Jeg kaster sannsynligvis flere tonn med stein i eget glasshus, men det er valg til høsten, og disse bidragene til økt politikerforakt bidrar ikke til å øke valgdeltakelsen eller tilliten til det politiske systemet. Politisk schizofreni er en utbredt lidelse, med regjeringen som hardest rammet for tiden.
At partiene er helt eller delvis uenige seg imellom fra sak til sak og i grunnsynet, er ikke unaturlig og ikke usunt. Den store mengden partier og de frie valg hadde uten en slik legning vært overflødige. Selv om politikken og politikerne i valgkamptider kan tilegne seg visse barnslige trekk i kampen om den største isen og de viktigste taburettene, er det også denne uenigheten som gjør at vi ser forskjell på hverandre. I så måte må jeg motvillig innrømme, at Frp har gjort en hederlig jobb den siste tiden.
Sist ute på den lett forvirrende arena er ikke overraskende SV. Partiet som i lang tid har lengtet etter fred og fordragelighet, klarte likevel å rote det til for seg selv når de i enden av et langt og relativt fredfullt landsmøte vedtok å avskaffe all offentlig støtte til private skoler.
I dagene etter kommer det ikke uventet motstand fra alle hold. Regjeringspartnerne Senterpartiet og Arbeiderpartiet stormer på barrikadene og opposisjonen påpeker SVs løp fra forliket regjeringen inngikk i inneværende stortingsperiode. Og i enden av kaoset forsøker selvsagt SV å bortforklare vedtaket gjort noen dager før. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell virket ikke særlig komfortabel med å forsvare det overraskende vedtaket, bortsett fra å unnvikende si at det nok ikke blir gjennomført likevel.
Statsminister Jens Stoltenberg responderte på vedtaket med å bruke onsdagens muntlige spørretime i Stortinget til å skyte ned flere verdipolitiske vedtak fra SVs landsmøte. Interne stridigheter i SV er blitt en sedvane for uforutsigbarhet der ingen vet hvor haren hopper, eller om han hopper i det hele tatt.
Også Arbeiderpartiet har den siste tiden noe uvant kranglet innbitt med seg selv. Martin Kolbergs uttalelser om ekstrem islamisme ble dårlig mottatt av Thorbjørn Jagland, dårlig mottatt av en rekke politikere fra andre partier, representanter for innvandrermiljøene – og ble møtt med en ubehagelig stillhet fra statsminister Stoltenberg. Sist ute i debatten var resepsjonisten på partikontoret i Oslo med kraftsalver som sammenlignet en islamisering av Norge med naziinvasjonen i 1940. For et parti som vanligvis har et storforbruk av partipisken og er uvant med å trekke i flere retninger, må det være en påkjenning å bli sammenlignet med Frp i synet på islam. I den motsatte enden må det også være ubehagelig for Frp å bli beskyldt for å føre alt annet enn Frp-politikk.
Lokalvalget i Mandal resulterte i forrige runde med at kommunen fikk Sørlandets første Frp-ordfører og et flertall bestående av KrF og Frp. Konsekvensene har blitt mindre skremmende enn det enkelte av oss forventet, noe Lindesnes Avis sin redaktør satte ord på i en helsides kommentar 14. mars. Under tittelen «Garantist mot Frp-politikk» beskrev han en ordfører som aktivt har moderert partiets mer ekstreme standpunkter, og på mange måter nøytralisert de forsøkene som har kommet fra egne rekker. Mens resten av bystyregruppen fremdeles snur seg etter velgervindene, opptrer ordføreren blant annet som en garantist mot at partiet får sende sine tradisjonelle innvandringskort inn i debatten om de 170 plassene det nye asylmottaket i Mandal skal fylle.
Politikere engasjerer seg ofte mer høylytt i saker som det også er et folkelig engasjement rundt. Engasjementet kommer ofte som en overraskelse, og noen ganger lurer jeg på om det heller er tilfeldigheter enn sakens natur som bestemmer temperaturnivået. Det er disse sakene Frp er eksperter på. Eksperter på å snu seg den veien vinden blåser og velgerne spaserer. Partiet har en stygg tendens til å ikke være helt sikker på hva de mener før opinionen viser hvilken vei de vil at Frp skal gå. Det er viktig å lytte til velgerne, og det er viktig å følge med på hva som rører seg, men det er ikke verken viktig eller riktig å vise en slik uforutsigbarhet som Siv Jensens parti gjør. Det er ikke et politisk partis jobb å være politisk uavhengig. Heldigvis har Frp-ordføreren i Mandal både sett og tatt inn over seg dette.
Det er ikke bare SV, Ap og Frp som krangler med seg selv og vingler mellom standpunkter. Alle partiene har fra tid til annen sine ubestemmeligheter. Senterpartiet hoppet fram og tilbake i blasfemisaken, justisminister Knut Storberget har et noe uklart forhold til hodeplagg, Høyre bytter ledere og statsministerkandidater titt og ofte, mens Venstre aldri helt får bestemt seg for hva de mener om EU.
Også her på Agder har vi den siste tiden sett politikere som blir kranglet med, og som krangler med hverandre om sin egen dugelighet eller udugelighet. Alle har en mening om den jobben politikere gjør er god eller dårlig, og mange tok på seg rollen å være indignerte på vegne av Sørlandet da Nasjonal Transportplan ble lagt fram. Undertegnede inkludert. Runden i Fædrelandsvennen der en noen kritiserer hele Agderbenken, noen blir såret av kritikken og hele damebenken til slutt erklærer seg lei debatten og ber om fred og fordragelighet, er et godt eksempel på et forvirrende hendelsesforløp som ikke øker tilliten til de folkevalgte.
Den uenigheten og vinglingen vi leser ut av det politiske livet er selvsagt en delvis redigert og konstruert virkelighet – både av media og politikerne selv. Men det er like fullt den samme virkeligheten vi ser og oppfatter som velgere. Noen ganger er det klokt å snu i tide, men i de fleste tilfeller er det velgernes tillit som legges på alteret når den politiske schizofrenien fritt får regjere.