Flertallet av mediebedriftene lot seg imponere av profilerte ordførere i Hardanger som nedla politiske verv i protest mot regjeringens arroganse i møte med motstandere av høyspentmaster gjennom landets mest naturskjønne områder. Det var forventet at politiske medarbeidere i Hardanger ville reagere med lojal resignasjon, etter å ha mottatt konklusjonen fra regjeringens oppnevnte ekspertgruppe.
Men ordførerne i Hardanger hadde utført grundig forarbeid og benyttet egne eksperter, som presenterte seriøse alternativ; i full offentlighet. Disse oppnådde å få nasjonal oppmerksomhet, da de plukket olje— og energiministerens argument for høyspentmaster fra hverandre; bit for bit.
Ministerens mest profilerte argument var utgiftene: Alle alternativ til høyspentledninger ville bli for kostbare. Det var en grei påstand; inntil statsministeren friskt uttalte at kostnadene slett ikke var avgjørende, for penger er det nok av i systemet. Som alle andre vet også han at den norske staten har mer enn to tusen milliarder kroner; det meste er plassert i Statens pensjonsfond utland; også kalt oljefondet. Mens vi venter på eldrebølgens herjinger, får finansekspertene svinge på den globale børskarusellen med fondet vårt; selv om ekstra mistenksomme sjeler sammenligner med tombola.
Tap på investeringer i BP-aksjer alene i årets tredje kvartal er anslått til 155 milliarder kroner. Med godt hell, vinnes de tilbake. Ved kollaps i nervøse internasjonale markeder kan det gå riktig galt, men landets finansanalytikere har hittil hatt flaks, ved ikke å kvitte seg med aksjeporteføljer. Selv ikke når profitten stinker av forurensende investeringer! Mens økonomien blomstrer er det sparsomt med advarende kommentarer innenlands. Norges rolle som internasjonal miljøhykler unngår likevel ikke skarpere internasjonal oppmerksomhet etter hvert.
Etter at statsministeren hadde forkastet kostnadsargumentet til olje- og energiministeren, trakk han fram sin hjertesak: Kraftforsyningen til Bergen! Bergen vil kunne bli uten kraft vinterstid, hvis ikke byen får høyspentmaster faderlig fort, og rørledninger i sjøen vil det ta årevis å få på plass.
Da var tiden inne for ordførerne og hjelpere i Hardanger og Bergen til å spille ut et trumfkort: Bergen takket nei til strøm via høyspentmaster gjennom naturskjønne Hardanger. De henviste til forskere, som mener at byen ikke har øyeblikkelig behov for økt kraft fra de foreslåtte «monstermastene»; især ikke hvis de i nødsfall kan få krisehjelp via gasskraft fra Mongstad. Som kjent forventes det at anlegget på Mongstad kan levere kraft, med løfter of rensing senere, i nær fremtid. Bergensere erklærte at de ville delta i lenkegjeng, hvis nødvendig.
Følelsene smittet til resten av landet og kom etter hvert i kok. Brudeferden i Hardanger ble pusset opp og utstilt, for ingen får lov til å skamfere vår norske indrefilet, hva naturherligheter angår. Etter Hardanger kommer turen til fjordene nordover, og landets vakreste naturlandskap vil deretter bli dominert av «monstermaster» så langt øyet rekker.
Motargumentene kom fort: Ekstraregningen for sjøkabel ville bli fakturert brukerne, og kraftkrevende industri vil dermed forsvinne fra distriktene. Dette var hovedargumentet fra Senterpartiets representanter, som ble høyspentmastenes ivrigste forkjempere.
Moralen er: Skam til bruk av klimaforurensende gasskraft innenlands, men hipp hurra når den selges utenlands.
Motstanderne spilte så ut et dristig og så langt uslåelig kort: Det var visst verken Bergen eller norsk industri, men krafteksporten fra norsk sokkel til industriforetak på kontinentet som Statnett hadde i tankene da de fremla hastekravet om utbygging. Det er selskapenes fortjeneste og kraftbehov ved økt eksport av gasskraft (!) til kontinentet som mange skimter på bunnen; som så tildekkes av strømkrise for Bergen og industridød i distriktene. Høyspentnett var den enkleste og billigste måten for å dekke ekstra kraftbehov som følger denne utviklingen. Hva angår krokodilletårene for drepende strømutgifter for landets kraftkrevende industri, kan disse vel fortere tørkes ved å redusere avgiftsnivået for industrikraft? Og hva med gode tiltak for energiøkonomisering?
Motstanderne av høyspentkabler har vunnet første runde: Regjeringen aksepterer å utrede alternativ, og mange håper at statsministeren mente sine ord om at ingen ønsker høyspentmaster i eget nærmiljø, hvis de kan slippe. Utfallet er usikkert. Splitt- og hersk teknikker er i flittig bruk, men noe har regjeringen lært: å ikke undervurdere motstandsevnen hos sindige, men langt fra lettlurte vestlendinger, når de blir provosert.
Myndighetene kan hindre ytterligere konflikter som truer kraftprosessene; ved å trekke ut midler fra miljøskadelige foretak i Oljefondet og i stedet investere i forskning på og utarbeiding av alternative modeller for fremtidig strømføring; i jord, fjell og under vann. Statens ansvar er i første rekke å dekke strømforsyning til landets befolkning og industri og dernest å tilfredsstille eksportbehov; ikke omvendt. Kan ikke det på sikt bli et tryggere prosjekt enn å legge uforutsigbare børskabaler med hele Pensjonsfondet? Statnett søker nå konsesjon på undervannskabler fra Sørlandet til kontinentet; sjøkabler er visst ikke så kompliserte som fryktet.
Vestlandsfjordene og nordover er foreløpig skånet for skjemmende utbygging; takket være heltene fra Hardanger og deres hjelpere. Forarbeidet deres var imponerende, men heltestatus fikk de ved å sette egne politiske posisjoner på spill; på innbyggernes vegne.
De som hevder at vi vender oss til å se høyspentmaster over alt, sier indirekte at vi som prinsipp bør akseptere varig disharmoni. Det er sant at vanen virker sløvende, men det stygge forblir likevel stygt. Det vet alle de som blir forstyrret av digre master hvorhen de ser ut over norske landskap.