Agderforskning har de senere årene problematisert den manglende likestillingen i agderregionen. Vi har blant annet hevdet at mødre bør bære mer av ansvaret for forsørgelsen av familien enn de gjør i dag, mens fedre i større grad bør bidra inn i hus— og omsorgsarbeid. Målet er å få økt balanse på de viktige samfunnsarenaene familie, arbeidsliv og politikk, slik at menn og kvinner i større grad deler innflytelse, fordeler og ulemper på ulike områder. Vi har argumentert for økt likestilling som viktig for individers liv og velferd, og også for ressursutnyttelsen i landsdelen.Vårt fokus på likestilling blir imidlertid stadig møtt av motforestillinger, stort sett i form av spørsmål om hva «det gode liv» er for noe. Innvendingene har vært at kvinner selv ønsker å være hjemme eller jobbe deltid, og at dette er det beste for barna og familien. Nå foreligger imidlertid en omfattende statistisk undersøkelse som gir grunn til å stille spørsmål ved antakelsen om likestilling som en trussel mot det gode liv. Undersøkelsen gir også grunnlag for en problematisering rundt beslutninger innad i familien. Hvor blir fedrene av i bildet mødrene maler om barns og familiens beste?Forskningsrapporten «Likestilling og livskvalitet 2007» fra Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning og Arbeidsforskningsinstituttet er basert på en omfattende kvantitativ spørreundersøkelse med 2805 respondenter. Hva sier denne undersøkelsen om fedres ønsker i forhold til barneomsorg? Er det i tråd med fars ønske at mor tar mest permisjon og er den som jobber redusert? 75 prosent av de spurte fedrene svarer tvert om at de gjerne skulle tatt ut mer fødselspermisjon, og mange ønsker også å jobbe mindre dersom det ville innebære at de fikk mer tid til barna sine. Av fedre med barn i alderen ett til tre år som jobber over 40 timer i uka, de som er mest i klem mellom arbeidslivets krav og omsorgsbehov hjemme, ønsker hele 80 prosent å jobbe mindre, med dette formål. Videre viser det seg at flere menn enn kvinner har dårlig samvittighet når de er borte fra sine barn. En kan anta at det henger sammen med at de totalt sett tilbringer mindre tid sammen med barna sine enn kvinnene gjør. Dette nye datagrunnlaget viser videre at fedre som er alene hjemme med barna i permisjon har en klart mer positiv vurdering av permisjonstiden enn fedre som er hjemme samtidig med mor, og at de i større grad mener denne tiden har ført til bedre kontakt med barna senere i livet. Også dette tyder på at menns ønsker går i retning av mer (alene) tid og en styrket relasjon til barna sine. Undersøkelsen konkluderer med at likestilt barneomsorg styrker menns forhold til egne barn og at denne mer robuste relasjonen igjen bidrar til høyere livskvalitet. Målt på ulike livskvalitetsvariabler skårer hele 73 prosent av fedre som bruker relativt mye tid sammen med barna sine høyt og middels på livskvalitet. Det samme gjelder 50 prosent av fedre som bruker mindre tid sammen med barna sine. Undersøkelsen gir også grunn til å stille spørsmål ved om det er i barns interesse at mor alltid er den som jobber redusert eller er hjemme, så lenge konsekvensen er at far jobber minst full stilling og kanskje overtid for å kompensere for mors inntektsbortfall. (Småbarnsfedre er den gruppen som jobber absolutt mest overtid i norsk arbeidsliv). Mens drøyt 20 prosent av de spurte mennene og kvinnene i undersøkelsen mener at mor burde vært mer sammen med barna da de var små, mener nærmere 50 prosent av dem det samme om far. Det er altså flere som har savnet far enn som har savnet mor av dem som i dag er voksne. Det å ha savnet en av foreldrene i oppveksten henger videre sammen med lavere livskvalitet senere i livet. Styrking av forholdet mellom far og barn ser altså ut til å gi økt livskvalitet for menn. Kanskje også for barna. Hva er det så som stopper fedre fra å være mer nærværende i sine barns liv? 52 prosent av de spurte mennene i undersøkelsen, samt hele 61 prosent av de spurte kvinnene mener at menn ikke slipper til som likeverdige bidragsytere i familien. Nok en gang må vi spørre oss hvilke interesser som fremmes når en snakker om det gode liv og om valgfrihet for «familien». Familien er ingen maktfri sone uten interessemotsetninger. Selvfølgelig gir også menn sine daglige bidrag til å reprodusere tradisjonelle kjønnsroller, men i forhold til barneomsorg er det særlig relevant å problematisere kvinners makt. Men er det da slik at økt likestilling kommer menn til gode, og ikke kvinner? Tvert om gir undersøkelsen tegn på at likestilling har enda større betydning for kvinners livskvalitet enn for menns. For eksempel svarer kun 11 prosent av kvinner som oppgir å leve i parforhold preget av «ganske dårlig» likestilling, at de er «meget fornøyd» med samlivet. Andelen som er veldig fornøyde med samlivet, øker til hele 75 prosent for kvinner som betegner likestillingen i parforholdet som «svært bra». Kvinnenes svar på dette spørsmålet kan også tyde på at likestilling, fordi det gir økt tilfredshet med samlivet, kan virke positivt inn på alle familiemedlemmenes livskvalitet, og ikke bare kvinnenes. Statistikken som har blitt referert her viser at det er grunn til å løse opp i fastlåste forestillinger om mors hovedansvar hjemme som «familiens beste». Kanskje er det heller maksimering av livskvalitet i familien at mor og far deler permisjoner og eventuelt deltidsarbeid mellom seg. Tid med barn vurderes tydeligvis som et gode for fedre, også - ikke bare for mødre. Økt likestilling i familien vil også redusere den velferds- og levekårsrisikoen kvinner utsettes for ved å være hjemme eller ha små deltidsstillinger. Og hva med barnas livskvalitet? Hvilke ønsker har de om tid med mor og far, og hva tenker de om barnehage, skole, sfo og andre faktorers betydning for egen velferd? Argumentet «barns beste», slik det brukes i ulike debatter, er i stor grad ubrukelig, fordi det er basert på voksnes idealer og forestillinger fremfor barnas egne stemmer. Agderforskning oppfordrer aktører i begge agderfylkene til å ta barns livskvalitet, levekårsproblemer og velferd på alvor ved å bidra til økt regional forskning og kompetanse på dette området. May-Linda MagnussenStipendiatAgderforskning