Jeg var i Betlehem for å sjekke at innskrivingen i manntallet gikk riktig for seg. Jeg var høyt aktet av myndighetene i Nasaret der jeg bodde, og hadde derfor fått dette ærefulle oppdraget. Jeg sjekket alltid at det meste gikk riktig for seg. Ikke minst, at livet mitt gikk riktig for seg. Og nå var jeg altså her på herberget i Betlehem og gjorde et forsøk på å sove. Men søvnen fant meg ikke denne natten. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg alt jeg ikke ville se, ennå klarere. Jeg gikk til vinduet og så en kvinne komme ridende på et esel. Mannen hennes holdt tømmene. Kvinnen så ut som et barn etter en litt for lang dag med lek – fornøyd, men sliten. Og magen hennes var større enn månen. Mannen hennes hadde slitte sko, men våkne øyne.
De banket på døren til herberget. Jeg forsøkte å la være å se ut vinduet. Jeg visste at herberget var fullt. Jeg forsøkte å la være å høre da de spurte om det var ledig rom. Jeg forsøkte å la være å bry meg da verten sa det var fullt. Jeg prøvde å forklare for meg selv at jeg fortjente denne natten i en god seng. Jeg måtte sove, jeg hadde jo et viktig arbeid å gjøre i morgen. Det var viktig for mange at jeg fikk sove godt. Jeg gjorde det rette. Jeg gikk og la meg. Ville ikke bli forstyrret.
Men kvinnen hostet seg vei inn gjennom det åpne vinduet mitt. Jeg reiste meg og gikk til vinduet for andre gang. Himmelen var klar. Stjernene lyste veien for dem til stallen. Det var dit husverten førte dem. Det var riktig gjort av ham, tenke jeg. Så fikk de i hvert fall tak over hodet. De var så unge. De ville klare seg.
Etter flere timer trakk et plutselig lys meg bort til vinduet for tredje gang. Når hang en stor, ukjent og ny stjerne over stallen der paret hadde fått ly for natten. Hva var dette? Var det ingenting som gikk riktig for seg denne natten? Når selv himmelen ikke lenger lar det gå riktig for seg, er freden i ferd med å bli alvorlig forstyrret.
Jeg tok en enkel kappe over nattkjortelen min. Dette var ikke et antrekk jeg vanligvis viste meg i for andre. Men verken kappen eller kjortelen klarte å skjule den pirrende følelsen av å gjøre noe litt forbudt som drev meg ned trappene og ut i natten. Jeg smøg meg bort til stallen og kikket inn. Der var det høylydt og levende. Jeg var midt i den julekrybben menneskene i flere tusen år etterpå skulle sette fram i et forsøk på å gjenskape det som nå skjedde. Det hadde kommet fullt av sauer og gjetere. Kvinnen hadde født barnet og lagt det i en krybbe. Barnet hylte. Sauene brekte. Gjeterne skravlet, og englene sang. Det hele var absurd, og alle lydene snek seg inn i kroppen min og fant sanger jeg aldri hadde sunget. Og jeg hørte med ett min egen lengsel komme ut i toner jeg ikke visste jeg bar på. Og jeg klarte ikke å ta øynene fra barnet, fra moren, fra faren, fra gjeterne, fra sauene, fra krybben fra halmen – fra alt som smakte av nyskapt glede.
Jeg listet meg bort til den ene gjeteren som sto bakerst og hvisket:
– Hva skjer her, da?
– Jo, det skal jeg si deg. Da vi var ute på markene, kom det plutselig haugevis av engler over hele himmelen som sang og fortalte at vi skulle følge den store nye stjerna. Og så havna vi her.
– Hva? Er du berusa, eller?
– Nei, de sa vi ikke skulle være redde.
– Men var dere redde da?
– Ja, alle blir vel redde når det skjer noe utenom det vanlige, gjør ikke du?
– Jo, jo for så vidt. Jeg liker at tingene går riktig for seg.
Idet den nybakte morens øyne sveipte over meg og traff mine, visste jeg med det samme hvem jeg var. Og jeg visste at jeg måtte bruke mange år på å glemme det igjen.
– Han er lyset, sa hun stille og så ned på barnet hun hadde født: – Han er verdens lys.
Jeg så fortumlet på henne:
– Verdens lys?
– Ja han vil lyse for hvert menneske.
– For meg? Hvordan?
– For deg også. I hver en krok. Han vil kaste nytt lys over alt smertelig og alt som ble galt. Kom nærmere. I lyset fra han ser alt annerledes ut. Selv støvet i deg glitrer. Det finnes nåde nok her. Til å si det sånn det er.
– Men alt har gått rett for seg i livet mitt.
– Det er kanskje det som er feilen, sa kvinnen.
Ordene hennes graverte seg inn i huden min som hemmelige tegn ingen ville klare å tyde. Som aldri ville la meg få glemme. Jeg som hadde vært så glad for at alt var på plass, glad for at jeg ikke var rammet av noe. Glad for at familien min var skånet fra ulykker, og ikke hadde gjort store feilgrep. Jeg var glad for at jeg hadde arbeid, familie og venner. Glad jeg var respektert og mottok anerkjennelse. Glad jeg ikke hadde barn som hadde mislyktes. Glad alt var på plass. Først i dette lyset ble det synlig at jeg allikevel alltid hadde ventet på at noe skulle skje som forandret alt.
Gjeterne smilte. Til og med sauene smilte til meg. Om enn litt fårete. Og flere mennesker strømmet til. Det var vise menn fra Østen som kom med gaver til barnet. Og jeg ble innhentet av en voldsom tretthet. Som i ørska hørte jeg i det fjerne at stemmer snakket om at barnet var sønnen til Gud. At han var ordet som skulle bli kjøtt. At han var det sanne lyset som kvinnen hadde sagt. Jeg sank sammen. På et leie av strå. En av gjeterne la kappa si over meg, og jeg sovnet.
Først langt utpå dagen våknet jeg. Alle hadde forlatt stallen. Men luktene og sangene hang igjen. Som trøst for en ny dyp ensomhet. For hvor går en med rufsete stallopplevelser når en skal tilbake til riktige liv, herberger og flotte hus? Og hvordan beskriver jeg nattsangene til dem som aldri har sunget den sangen hjertet begjærer? Og hvordan forklarer jeg lyset som skinner i menneskene for dem som knapt har vendt blikket mot stjernene?
Jeg kom for sent til oppdraget jeg skulle utføre.
– Dra hjem, sa overoppsynsmannen over manntallsinnskrivingen.
– Hvor er det? spurte jeg.
– Du vet vel hvor du bor, sa mannen: – Har du gått fra forstanden?
– Ja, tenkte jeg, jeg la den igjen i en stall. Jeg kjente ikke meg selv igjen.
Det var visst ingenting som gikk riktig for seg lenger.
Altfor vonde og altfor gode opplevelse synes å ha det til felles at de skyver menneskene fra seg, sender dem på flukt. Fra jeg forlot stallen den desembernatten for mange år siden, har jeg alltid vært på vei tilbake.