Mens vi i Fædrelandsvennen i etterkant av at klinikksjef Pål Friis måtte gå fokuserer på at legene nå uttrykker mistillit til sykehusdirektør Jan Roger Olsen, fokuserer kollega Agderposten på at Olsen endelig har tatt grep, og får støtte av legene ved Sørlandet Sykehus Arendal.
I 10 år fra slutten av ’80-tall til slutten av ’90-tallet jobbet jeg mye med helsepolitikk i Østfold. Som journalist har jeg vært med på fakkeltog etter fakkeltog for å redde nedleggingstruede sykehus. Fra mitt ståsted i Fredrikstad, der sentralsykehuset ligger, reise jeg Østfold rundt og rapporterte om kampen for å beholde sykehus i Askim, Halden, Sarpsborg og Moss.
Det var i den tid fylkeskommunen drev sykehusene, møtene i fylkestinget var uendelige der sykehuspolitikk ble diskutert fram og tilbake. Dette gjerne med salen full av aksjonister, og utenfor sto det gjerne ytterligere hundrevis.
Akuttberedskap var det store ordet, og alle forsto at ble akuttberedskapen lagt ned ved et sykehus forsvant fort andre funksjoner. Sykehus som fullverdig sykehus ble rasert, og igjen sto et bygg der planlagte operasjoner og andre enkle sykehusfunksjoner sto igjen.
I de ti årene leste jeg naturlig nok alle avisene i Østfold, og spesielt sakene om sykehusstridene. Og det er få saker der det vises så mye følelser, få saker der vinklinger og journalistikk er så basert på ditt ståsted, hvor du bor, som i sykehussaker. I Fredrikstad ønsket vi naturlig nok et sterkt sentralsykehus, mens i resten av fylket ville man beholde fødestuer og akuttberedskap over alt. Det hadde man ikke penger til.
Alle midler ble brukt i journalistikken, og den ene skrekkhistorien etter den andre ble brukt for å illustrere hvor galt det ville gå uten akuttberedskap i hver en by. Mellom sykehuset i Fredrikstad og Sarpsborg er det 16 minutter med ambulanse. Likevel slo lokalavisen i Sarpsborg opp at en lokal idrettshelt ble reddet av akuttberedskapen i byen, og at samme person ville omkommet om han hadde måttet til Fredrikstad.
Sykehusstrid er intet nytt på Agder heller. Fakkeltogene har vært mange i Arendal, Farsund og Mandal, og strukturen er endret. Likevel er det en stor hovedstruktur igjen. Kampen mellom de tidligere fylkessykehusene i Aust— og Vest-Agder. Kampen mellom Kristiansand og Arendal.
Onsdag slo vi i Fædrelandsvennen fast at klinikksjef for medisinske tjenester ved Sørlandet sykehus, Pål Friis, hadde fått sparken. Etter at vi hadde jobbet hele kvelden med denne saken, og endelig fått kilder nok til å slå fast at Friis hadde mistet jobben, valgte Friis, da han ble konfrontert med dette, selv å skrive en pressemelding, og tok med denne regien over sin egen avskjedigelse. Friis fikk i vår avis en side til å forklare og legge fram sitt syn på hvorfor han må slutte, i tillegg til hele side en. Sykehusdirektør Jan Roger Olsen valgte å ikke legge fram sitt syn.
Torsdag eksploderer selvsagt denne saken i de store mediehusene på Sørlandet. Fædrelandsvennen bruker forsiden, fire sider i avisen, med en kommentar og en leder på saken. Agderposten bruker sin forside, samt to sider journalistikk og en side på en kommentar til det samme. Det er meget spennende å se nærmere på hva avisene tar som utgangspunkt, og hva man velger å kommentere.
Klinikksjef Pål Friis valgte altså å regissere sin avgang gjennom Fædrelandsvennen, han kunne valgt å sende pressemeldingen til flere medier, og vi følger opp dagen etter med journalistikk som støtter Friis, og går mot sykehusdirektør Jan Roger Olsen. «Mistillit til direktøren» slår vi fast på side en, og vi bruker to sider på å la leger på sykehuset i Kristiansand komme med støtte til Friis, og sterk kritikk av Olsen.
I Agderposten har journalistene funnet leger som støtter sykehusdirektøren, og bruker personen Friis sparket for noen uker siden, leder av nevrologisk avdeling i Arendal, Randi Eikeland, som kilde på at det er godt noen nå skjønner hva Kristiansand driver med. Eikeland og noen av hennes kollegaer gir Olsen full støtte, og håper nå at han vil jobbe for en mer rettferdig fordeling av ressursene mellom Kristiansand og Arendal, som de uttrykker det.
Det er også interessant å se på den grunnleggende forskjellen i ståsted på de to kommentarene avisene trykker. Vår kommentator Vidar Udjus peker på at striden svekker sykehustilbudet til befolkningen på Agder, og at ingen er tjent med små avdelinger, uten tilstrekkelig med ressurser. Han peker på at veiene har blitt bedre, at det taler for en samordning av spesialisttjenester. Det kommer klart fram mellom linjene at samordningen bør skje i Kristiansand.
Kommentator Salve Haugaas i Agderposten slår fast at det er på tide at sykehusdirektør Olsen viser styrke nok til å holde det uregjerlige mellomledersjiktet på sykehuset i Kristiansand i tømme, og at Sørlandets to sykehus får utfolde seg som likeverdige, men forskjellige.
I likhet med Udjus, peker Haugaas på at kjøretiden mellom sykehusene er kortere og bruker det som argument for at Arendal også skal få sine spesialisttjenester. Begge er enige om at innbyggerne på Agder er taperne, og alle er tjent med at tilbudet blir så bra som mulig.
Jeg bringer dette fram for deg som leser for at du skal bruke litt tid på å reflektere over hva som står i avisen og hvorfor. Fædrelandsvennens bruk av kilder i denne saken er ikke tilfeldig, det er heller ikke Agderpostens. Det er heller ikke tilfeldig at Friis, etter at vi satt på saken, brukte Fædrelandsvennen som arena for å regissere historien om sin avgang.
Det er sjelden vi som lesere opplever synsing og journalistikk basert på mye følelser, krasse kommentarer og harde ord som i sykehussaker. Retten til et nærsykehus, retten til å drive et fullverdig sykehus er en rett som står sterkt over hele landet. Det mobiliserer befolkningen og skaper følelser. Følelser også vi journalister tar med oss inn i spaltene. Så ha dette i tankene når du leser om kampen mellom sykehusene.
Til slutt vil jeg gjøre leseren oppmerksom på at artikkelforfatteren bor i Arendal og har en kone som jobber på Sykehuset Sørlandet Arendal. Det kan være greit å ta med seg, det også!