Den største seierherren etter Hillary Clintons triumf over Barack Obama i tirsdagens demokratiske nominasjonsvalg, er deres felles hovedmotstander, republikaneren John McCain.
Hadde Clinton tapt de folkerike statene Texas og Ohio, ville hun etter all sannsynlighet vært ferdig. Nå fortsetter hun kampen mot partifellen Barack Obama i mange uker fremover. Mens republikanerne og John McCain i ro og mak kan bygge opp en slagkraftig organisasjon fram mot presidentvalget i november.
I seg selv trenger ikke en forlenget nominasjonsstrid på demokratisk side å bli noe betydelig problem. Partiet er så heldig å ha to kandidater som begge vekker et sterkt folkelig engasjement. Rekordmange velgere deltar i primærvalgene, særlig unge som tidligere ikke har engasjert seg i særlig grad. Alt dette skaper inntrykk av et dynamisk parti for fremtiden.
Men kostnadene ved en fortsatt tvekamp mellom Clinton og Obama er store for det demokratiske partiet. Ikke bare brukes de innsamlede pengene til de to kandidatene opp i raskt tempo. Vel så viktig er det at kampen blir giftigere jo lenger den varer. Clinton klarte først å snu den negative utviklingen på meningsmålingene i Texas og Ohio da hun i innspurten gikk svært langt i å fremstille Obama som uerfaren og lite egnet til å håndtere krisesituasjoner.
Slike angrep skaper bitterhet og vondt blod internt i partiet. Men med seirene i Texas og Ohio har Clintons strateger sett at en slik kampanje kan være effektiv.
De gjensidige, giftige angrepene på demokratisk side noteres selvsagt ord for ord av republikanerne. Slik at utfallene kan brukes som drepende sitater mot den demokratiske presidentkandidatene når den virkelige valgkampen setter inn.
Likevel er det altfor tidlig å spå hvilken partifarge den neste presidenten vil ha. En av John McCains største utfordringer blir å holde avstand til den upopulære partifellen i Det hvite hus. Uten å skyve George Bushs konservative base i det republikanske partiet fra seg.
For å unngå fokus på sitt eget forhold til den avtroppende presidenten, vil McCain være takknemlig for hver uke demokratene er opptatt av å slåss seg imellom.