Venstre går inn for å gi narkomane heroin på resept. De argumenterer med at tyske prosjekter har positive virkninger. I tillegg hevder de at dette kun skal dreie seg om utdeling av heroin til utvalgte som har forsøkt all annen type behandling. I tillegg skal heroindosen gi de utvalgte et løft slik at de blir mottakelig for annen type behandling og rehabilitering.

Har vi hørt argumentasjonen før?

Dette er nøyaktig den samme debatten som har pågått de siste 15 årene vedrørende metadon og subitex. Her har LAR (L for legemiddel, A for assistert og R for rehabilitering) vært behandlingsalibiet, og det har vært satt kriterier for å komme med på denne formen for behandling. Krav som er nøyaktig like de som nå brukes i argumentasjonen av dem som vil ha heroin som medisin. Vi som har fulgt med i norsk rusproblematikk, har sett at A og R gradvis ble borte og erstattet med U. Legemiddel assistert rehabilitering ble altså til Legemiddelutdeling. På samme måte ble grensene for å komme inn i denne formen for behandling senket, slik at det i dag for mange narkomane er vanskeligere å komme seg ut enn inn. Dette siste vil jeg begrunne gjennom følgende eksempel:

En av selgerne av Gatemagasinet Klar ble for ca. åtte måneder siden godkjent subitex. Ved inntak ble han godskrevet en del goder hvis han fulgte opp kriteriene som ble satt. Blant annet skulle han komme med i ordningen om gratis tannlege, få ettergitt bøter for brudd på narkotikalovgivningen til en verdi av 19.000 kroner, samt få rehabiliteringsstønad fra NAV. Selgeren følte imidlertid etter hvert at «medisinen» ikke var spesielt bra for ham. Undertegnede la merke til at han fikk et høyere sideforbruk av amfetamin, hasj og alkohol enn da han var utenfor LAR og selvmedisinerte seg med temgesik og cannabis, kjøpt på gaten.

Selgeren tok i samråd med sin lege en beslutning om å hoppe av subitex. Han fikk ingen nedtrappingsavtale med LAR, men fastlegen hjalp ham gjennom den første tiden. Fire dager etter at han gikk ut av LAR, fikk han konsekvensene: En innbetalingsgiro på 2000 kroner fra politiet som første avdrag på bøtene han var blitt ettergitt. Deretter brev fra NAV om at han ikke fikk rehabiliteringsstønad, og til slutt mistet han rettighetene om gratis tannlege. Det siste fikk han tilbakeført da det ble kjent at dette var noe han hadde krav på ut fra hans ståsted.

I Danmark er for tiden 83 prosent av behandlingen av rusavhengige medikamentell. Dette til tross for at de er svært får fagfolk som er uenige om at terapeutisk behandling gir best utbytte på lang sikt, men at denne typen behandling er mer ressurskrevende og tar lengre tid. Vi er på vei inn i samme retning i Norge.

Svært mange av oss som selv har gjennomlevd store deler av våre liv som rusavhengige vet at det å komme ut av rushelvetet tar tid. Det vi har brukt år på å rive ned, bygges ikke opp på noen uker. Rusemidlene, det være seg speed, cannabis, heroin eller alkohol, ble brukt som en lettvint løsning for å komme ut situasjoner vi ikke klarte stå i. I rusen kunne vi dagdrømme oss til å bli på høyde med det selvet vi ønsket være. De store problemene ble bagatellisert og vi ble med et trylleslag mestringens herrer og herskerinner. Da rusen forsvant oppdaget vi at kaoset ofte hadde blitt dobbelt så stort. Det ble stadig vanskeligere å komme tilbake, og det måtte mer og mer rus til.

Jeg selv, og bortimot tusen andre i samme situasjon jeg har vært i kontakt med, har klart å komme ut av det gjennom langvarige prosesser. Prosesser der vi med åpenhet og ærlighet er villige til å se og akseptere oss selv slik vi er. Vi slutter å kjempe mot alt vi ikke er herre over og bruker heller kreftene til å gjøre noe med det vi kan gjøre noe med. Som regel er det oss selv.

Det er selvfølgelig svært mange som krever medikamentell behandling av ulike grunner. En forutsetning for en slik type behandling bør være at de i tillegg får terapeutiske samtaler. Ikke én gang per måned, slik det foregår mange steder i dag, men minst tre dager i uken. I tillegg må alle, uavhengig av behandlingsform få en skikkelig oppfølging og differensierte boliger. De få jeg kjenner som har klart å få et bedre liv gjennom LAR, har vært blant de heldige som har fått nettopp det jeg her beskriver som en absolutt nødvendighet. Alle de andre jeg vet om som er innenfor en form for medikamentellbehandling, har et minst like stort forbruk av gatenarkotika og alkohol som narkomane utenfor LAR har.

Jeg føler at mye av den medikamentelle behandlingen som foregår i dag, er basert på de samme lettvinte løsningen som ligger til grunn for at vi flykter i rusen. Vi får medisinert mennesker inn i rammer der samfunnet føler at vi klarer å håndtere en gruppe som står for en del småkriminelle handlinger. Jeg kunne skrevet mye om toleranseutvikling av disse formene for medisinering, men av plasshensyn unnlater jeg det.

I slutten av forrige århundre ble jeg i et avisinnlegg anklaget for å vise forakt for en gruppe mennesker på grunn av min motstand mot at medikamentell behandling skal bli så å si eneste behandlingstilbud, slik jeg har nevnt tidligere i innlegget. Min frykt for at det skal bli sånn, er blitt enda større siden den gang. Men verken da eller nå går en eventuell forakt mot dem som skribenten siktet til den gang, mot dem som blir behandlet. Jeg skal imidlertid innrømme at jeg til tider blir frustrert og sint på myndigheter og fagpersoner som glemmer at humanisme ikke alltid er å fronte de enkleste løsningene. De som blir skadelidende er de syke og deres familier.

I den nåværende debatten blir ulike behandlingsformer frontet. Jeg mener bestemt at det viktigste for å få bukt med rusproblematikken går på å få stoppet tilsiget av nye rusofre. Vi kan etablere behandlingsformer i alle varianter, men hvis vi ikke får endret holdningene til rusmiddelbruk, blir det som å sprette rundt å klapse i hjel mygg for å ta knekken på malaria.

Den absolutt beste formen for rusforebygging er at foreldrene legger bort vinflaskene i helgene, og at de dermed viser sine barn at de kan kose seg og ha et fint liv uten rusmidler. Det at staten skal bli vår største heroinlanger, er feil signal.