Den 27. september går tyskerne til urnene for å velge ny forbundsdag. 2009 er såkalt supervalgår i Tyskland, blant annet med hele seks delstatsvalg. Tre av disse ble holdt 30. august, og resultatet bærer bud om et interessant nasjonalt valg neste søndag.

I to av delstatene, Thüringen i det tidligere DDR og Saarland, en liten delstat helt vest i landet, mistet forbundskansler Angela Merkels parti, CDU, sitt tidligere absolutte flertall. Det er et alvorlig tilbakeslag for Merkel før supervalgårets store finale.

Særlig håper sosialdemokratene (SPD), som selv økte sin oppslutning i to av delstatene, at Merkels nederlag vil gi partiet ny vind i seilene. Det kan SPD trenge, etter lang tid med begredelige tall på meningsmålingene. Sosialdemokratene har siden 2005, da partiet for øvrig gjorde et brakvalg, regjert sammen med de konservative kristelige unionspartiene CDU/CSU.

Regjeringsdeltakelse i denne koalisjonen har altså resultert i negativ bonus for sosialdemokratene. Noe av forklaringen ligger i at SPD, paradoksalt nok, knyttes til kraftige reduksjoner i den tyske velferdsstatens ytelser. Planen om innskrenkninger, som var del av den såkalte Agenda 2010, ble lansert av tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder og i stor grad overtatt av Merkels regjering etter valget for fire år siden.

Videre har SPD, når man unntar nevnte Gerhard Schröder, slitt med lite handlingskraftige og utpreget ukarismatiske ledere. Skiftene har vært hyppige, flere ganger som resultat av kupplignende aksjoner før og under partiets landsmøter. I løpet av de siste 20 år har SPD således hatt elleve ledere. (Kontrasten er stor til de første 45 etterkrigsår, da partiet nøyde seg med fem.)

Men først og fremst er det nok det nyetablerte venstrepartiet Die Linke som stjeler stemmer fra sosialdemokratene. Dette partiet profitterer først og fremst sterkt på at den jevne borgers sosiale kår stadig forverres. Videre målbærer Die Linke, som eneste politiske parti, den massive motstanden mot tysk deltakelse i krigen i Afghanistan (der 70 % av befolkningen er imot).

Die Linke, med den tidligere SPD-lederen Oskar Lafontaine som grunnlegger og frontfigur, ble da også delstatsvalgenes store vinner. I de østlige delstatene var partiet godt etablert allerede før valget. I Berlin, som har status som delstat, er Die Linke allerede del av regjeringskoalisjonen. Men nettopp valget den 30. august vil for alltid bli husket som Die Linkes gjennombrudd i en vesttysk delstat, nemlig Saarland. Her er fremgangen fra forrige valg formidabel:

Ved valget i 2004 hadde (forløperen til) Die Linke en oppslutning 2,3 prosent, nå økte den til hele 21,3 prosent. For partileder Lafontaine, som har sin hjemstavn nettopp i Saarland, er dette også en personlig triumf. Partiet hans er blitt en politisk kraft man ikke lenger kan overse – og latterliggjøre. Ikke minst tvinges SPD til å ta partiet alvorlig som en mulig regjeringspartner, også på nasjonalt nivå. Foreløpig er SPD imidlertid bundet av et landsstyrevedtak som utelukker en slik koalisjon. Den beslutningen er det mange som beklager nå: Med noen prosent fremgang for SPD ville en koalisjon med Die Linke og De grønne vært innen rekkevidde.

Mye tyder på at den nåværende koalisjonen av CDU/CSU og SPD ikke vil bestå etter valget. Samarbeidet har lenge skrantet alvorlig. Nå er regjeringens to ledende personligheter, forbundskansler Angela Merkel (CDU) og Frank-Walter Steinmeier (SPD), hovedmotstandere i valgkampen. Det bedrer ikke akkurat samarbeidsklimaet i den sittende regjeringskoalisjonen.

Aldri har det foreligget så mange mulige samarbeidskonstellasjoner som før dette valget. For tida overgår partilederne hverandre i forsikringer om hvem de ikke ser for seg et samarbeid med – og sørger samtidig for å ordlegge seg så finurlig at det likevel er en åpning i alle retninger.

Det tipset som gir lavest odds, er at det blir en regjering av CDU/CSU og det markedsliberale fridemokratiske partiet (FDP). For FDP er det mye om å gjøre å komme i posisjon igjen. Fridemokratene har hatt sentrale posisjoner i ulike koalisjoner i løpet av de 60 årene Forbundsrepublikken har eksistert. Fremfor alt har partiet mønstret innflytelsesrike personligheter som Hans-Dietrich Genscher (bl.a. utenriksminister under forbundskanslerne Helmut Schmidt og Helmut Kohl) og Walter Scheel (utenriksminister 1969-74 og senere forbundspresident).

Men FDP-lederen Guido Westerwelle skjeler litt til alle kanter, med god grunn. Fra en rekordoppslutning på nærmere 20 prosent tidligere i år, viser enkelte meningsmålinger nå bare 13 prosent. Med rundt 37 prosent for CDU/CSU er flertallet truet, og FDP står i fare for å få mindre oppslutning enn De grønne.

Da kan veien ligge åpen for en regjering mellom de konservative og De grønne – en konstellasjon som inntil for kort tid siden fremsto som helt utenkelig. Av frykt for å miste sine respektive kjernevelgere snakker ingen særlig høyt om en slik koalisjon, men viljen til å prøve er sterkt til stede i partienes ledersjikt. De grønne ønsker seg tilbake i posisjon, og CDU/CSU ser sjansen til å bli kvitt stemplet som litt trangsynte, provinsielle partier. Dessuten står jo ikke markedsliberalismen, som FDP representerer, særlig høyt i kurs etter finanskrisen. En koalisjon med De grønne ville derimot gi de konservative et mer tidsmessig image, som del av en global økologisk orientert bevegelse med fokus på de mest presserende spørsmål i vår tid.

Likevel, og paradoksalt nok, er det en åpen hemmelighet at Angela Merkel aller helst ønsker å fortsette koalisjonen med SPD. Merkels styrke er å megle mellom ulike meninger og komme fram til en løsning, nær sagt for enhver pris. Hun opptrer mer som en president enn som en forbundskansler, høyt hevet over trivielle dagsaktuelle stridsspørsmål. Dette har velgerne, i alle fall hittil, vist å honorere: Tre av fire tyskere mener Angela Merkel gjør en god jobb som forbundskansler.

I en regjering med FDP, med en profil som har mye mer til felles med Merkels parti enn det SPD har, vil Merkel lenger kunne spille på disse egenskapene. Forventningene om å få gjennomslag for partiets egne hjertesaker, vil øke. Da vil ikke Merkel lenger, som nå, kunne skylde på den «umulige» koalisjonspartneren når resultatene uteblir.

Uansett: Valgkampen vil helt sikkert bringe nye overraskelser, og det blir en spennende valgsøndag 27. september.