Foredrag Senioruniversitetet i Arendal 7.februar 2007

”East is East and West is West, and never the twain shall meet”

Siden arrangørene har gitt meg et udødelig Kipling-sitat som tittel på mitt foredrag, kan jeg følge opp med å si at det jeg skal snakke om er også variasjoner over et dickensk tema: Her har vi to byer – Arendal og Kristiansand – som begge kunne ha blitt vugge for en ny tid. Begge opplevde stagnasjon og nedgangstider. Den ene klarte å komme seg ut av shippingkriser og lavkonjunkturer og skapte seg et nytt næringsgrunnlag. Den andre forble lojal til tradisjonene og stagnerte.

Sett fra min posisjon i landsdelens regionsenter har Arendal egentlig aldri kommet seg over krakket i 1886, som rammet hele byens næringsgrunnlag og handelsstand. Siden har man – helt frem til vår tid — levd på minnene om fornstora da’r. Da byen hadde Norges største seilskipsflåte og var et nav i landets handel og kommunikasjon med utlandet.

Som et symbolsk apropos til kivingen om hvem som skulle være størst og viktigst på Agder troner kirkene i Arendal og Kristiansand med spir som konkurrerende fallossymboler. Kristiansand domkirke sto ferdig i 1885 med et 70 meter høyt spir. Det trigget byggingen av en monumentale Trefoldighetskirken i Arendal, som sto ferdig i 1888 med et spir på 83 meter. Også her skulle det konkurreres.

Arendal var – og er fortsatt – handelsborgerskapets by. Handelsstandens sangforening er fortsatt den mest betydningsfulle sosiale institusjonen i byen – og mens de ledende næringslivsnavn i Kristiansand de siste tiårene har vært gründere som Bjarne Skeie og Einar Øgrey, Rasmussenkonsernet og bedrifter som Aker Kværner, National Oilwell, Elkem Solar og Falconbridge/Xstrata – er det kjøpmennene Ottersland og Syrdalen som har vært stjernene som skinner over Arendals økonomiske firmament. Og for riktig å bekrefte sin sosiale plassering og sosiale posisjon har Arendal Handelstands Forening har også kastet seg inn i nominasjonsprosessen i Høyre foran årets kommunevalg.

Som gammel samfunnsviter synes jeg fortsatt å fornemme sosiale klasseforskjeller i Arendal – holdt levende av det arendalske handelsaristokrati – som vi ikke lenger finner i andre byer og heller ikke i Kristiansand.

Ja, skal jeg dra det historiske bakteppet videre, trakk min tidligere kollega, historikeren Hans Try, linjene helt tilbake til 1641 da Christian Quart gav den nye byen han grunnla på Sanden – Kristiansand – kjøpstadsprivilegier, mens Arendal, som til da hadde vært den største handelsbyen mellom Tønsberg og Stavanger, ble underlagt kjøpstaden Kristiansand som fikk byprivilegier, til stor forbitrelse for arendalittene som måtte ha borgerbrev fra Kristiansand. Selv om Arendal fikk kjøpstadsprivilegier i 1723 måtte borgerne i Arendal betale skatt til Kristiansand til midt på 1800-tallet. Det er klart at slikt skaper holdninger og vondt blod gjennom generasjoner. Og var i følge Hans Try kimen til den evigvarende konflikten og kivingen mellom Kristiansand og Arendal.

Det har å gjøre både med symbolske og økonomiske realiteter.

Men kivingen mellom Arendal og Kristiansand er mer enn en bykamp. Det er en grunnleggende landsdelskonflikt som har preget Sørlandet og Agderfylkene i over 100 år og som har bidratt til at vi som landsdel har blitt oversett og neglisjert i Storting og styringsverk. Den har vært totalt ødeleggende for vår vekst og utvikling. Det har vært en regional lidelseshistorie hvor tid, krefter og ressurser har vært ødet på en destruktiv kamp fylkene og byene i mellom.

Å fremstille Sørlandet som en egen politisk enhet i distriktspolitisk forstand, i likhet med Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, har ikke hatt rot i virkeligheten. For vi har stort sett kranglet innbyrdes med oss selv.

”By har stått mot by og bygd mot by. Det er til syvende og sist den dypere årsak til at Sørlandet har stått i stampe og sovet sin Tornerose-søvn så lenge. Og det er vel grunnen til at det aldri har stått makt dets krav”. Dette er ikke sitat fra en lederartikkel i Fædrelandsvennen anno 2007, men Vilhelm Krags betraktninger om Sørlandet og sørlendingene i 1919. Han var jo også en brennende samfunnsrefser som tok et kraftig oppgjør med naboniddet, småligheten og misunnelsen i de sørlandske by- og bygdesamfunn på hans tid.

Vilhelm Krag var en av initiativtagerne til Sørlandsforeningen i 1919 – en enestående organisasjon som besto av fire fylkeskommuner, samtlige kommuner og en rekke organisasjoner som dekket området fra Boknafjorden til Frierfjorden. Foreningens formål var å samarbeide på tvers av fylker og kommuner om felles oppgaver og løsninger, og den fremste oppgaven var å realisere Sørlandsbanen. Den siste store infrastrukturinvesteringen i landsdelen før E 18-utbyggingen mellom Grimstad og Kristiansand.

Sørlandsforeningen eksisterte i 8 år. Da ble den oppløst som følge av indre splid og uenighet. Og jeg beklager å si det, men det var Arendal som var problembarnet ved at byen ikke ville være med på å finansiere foreningen. ”Jorda er sur på Sørlandet”, var Vilhelm Krags bitre kommentar til det som skjedde i 1927. Og siden har det stort sett bare ballet på seg med splid, konflikter og uenighet agderfylkene i mellom – ikke minst mellom Arendal og Kristiansand.

Selv har jeg vært observatør til elendigheten de siste 35 år, først som ansatt på ADH – som ble et offer for konfliktene – og senere fra en redaktørkrakk i Kristiansand. Og for en som, i likhet med Vilhelm Krag, har ønsket at Sørlandet skal fremstå med en klar og entydig stemme i norsk distriktspolitikk, har det vært en eneste lang lidelseshistorie. Og jeg legger ikke skylden ensidig på aust-egdene eller arendalittene – selv om jorda har vært sur rundt miljøet på Strand kafé i Arendal, for å bruke Vilhelm Krags ord.

Kristiansandspolitikerne har ofte tedd seg som arrogante godseiere som har betraktet Arendal som en landsby med leilendinger. Det har gitt bisarre utslag, som når lokaliseringen av basen for et sølle legehelikopter blir et Eksistensielt spørsmål.

Men ellers tilskriver jeg mange av konflikttemaene et velutviklet patologisk mindreverdighetskompleks i Arendal og omegn fordi man aldri har godtatt eller akseptert Kristiansand som landsdelshovedstad. Alt som tilflyter Kristiansand skal på en eller annen måte balanseres med ytelser til Arendal ut fra prinsippet om at ”solch ein ding muss wir auch haben”.

Haugesund bestrider ikke Stavangers posisjon som regionhovedstad, Steinkjær bestrider ikke Trondheims posisjon som Midt-Norges hovedstad. Bergen er Vestlandets hovedstad og Tromsø Nord-Norges, med de naturlige funksjoner som tilfaller denne posisjonen – som et lokaliseringssted for samlet universitet og som et hovedbøle for regionens sykehus. Men for Norges femte største by er dette ingen selvfølge for aust-egder og arendalittere. Kristiansand må kjempe en kamp med Arendal for hver regionhovedstadsfunksjon som skal plasseres eller utvikles.

Og la meg dra gjennom utvalgte kasus:

Da Kristiansand ble tildelt en av Norges fem første distriktshøyskoler i 1969 – en politisk bragd og et politisk kupp i seg selv som i betydelig grad var vest-egden Bent Røiselands fortjeneste – var dette ingen selvfølge for aust-egdene. Aust-agders representanter i styret klarte å trenere beslutningen om hvor høyskolen skulle lokaliseres permanent i den fem år lange prøveperioden. I fem år holdt man spørsmålet åpent om høyskolen skulle ligge i Kristiansand eller i Aust-Agder. For ADH var dette til ubotelig skade, fordi høyskolen havnet bakerst i køen over bevilgninger til nybygg. Konsekvensene var at i nærmere 20 år drev høyskolen i provisorier.

For å sukre pillen fikk Grimstad en distriktshøyskolefilial for å videreføre ingeniørutdanningen til det tidligere SØTS. En fornuftsmessig samlokalisering av teknologiutdanningen i Kristiansand ble ofret på fylkeskonfliktens alter. Jeg har gode kilder som stod midt oppe i den nasjonale prosessen som har fortalt meg at hadde agders teknologiske utdanning vært lokalisert til Kristiansand, ville Sørlandet for lengst hatt Norges andre tekniske høyskole.

Og press fra Aust-Agder gjør at man nå har en høyskole og et fremtidig universitet med to campuser som til dels konkurrere med hverandre. Som det eneste universitet i Norge skal også det minste universitetet ha virksomheten spredt på to forskjellige campuser – ikke fordi det er faglig fornuftig og økonomisk rasjonelt, men for å tilfredsstille politiske pressgrupper i Aust-Agder. Derfor har det aldri vært et tema eller et krav å legge en universitetsfilial fra Universitetet i Stavanger til Haugesund eller fra Universitetet i Tromsø til Alta –av den enkle grunn at det er urasjonelt og av den enkle grunn at Stavanger og Tromsø er forskånet for å utsettes for arten aust-agders tunpolitikere.

Verken Mandal, Flekkefjord eller Farsund har gjort krav på en bit av landsdelens høyskole fordi man har sett seg best tjent med et sterkt og samlet høyskolemiljø i Kristiansand, mens aust-egdene har forlangt at den skal stykkes opp og fordeles på sosialdemokratisk vis langs aust-agders kyststripe.

Og jeg har selv sittet i høyskolestyret og opplevd at aust-egdene stemte ned opprettelsen av nye studietilbud ved ADH fordi studiene skulle legges til Kristiansand. I deres krokete logiske verden var det bedre at studiene og studieplassene ikke kom til landsdelen enn at de havnet i Kristiansand. Det er jo en form for absurd naboskapsforhold på høyde med de dypeste tradisjoner i norsk bygdekrangel

Og det er jo nærmest tragikomisk å lese argumentasjonen for å flytte HiAs sykepleieutdanningen til Grimstad – den eneste byen hvor det ikke er sykehus – at ingeniørstudentene i Grimstad har behov for kvinnelig selskap.

Og så har vi sykehussaken –den mest klassiske av alle lokaliseringskonflikter. I Fædrelandsvennen har vi kompetanse på sykehuskonflikter. I over 30 år har avisen fulgt sykehuskonflikter i agderfylkene under skiftende lokalpolitiske regimer. Sykehuspolitikk er en rendyrket, rå og nådeløs revirkamp – innen legeprofesjonen og mellom fylker og kommuner. Du skal ha et usedvanlig skarpsyn for å skimte noen overordnede velferdspolitiske eller helsepolitiske hensyn i den sykehuskrig som har foregått mellom Arendal og Kristiansand.

Jeg er verken spesialist på karkirurgi eller hjertemedisin. Men selv med min begrensede innsikt forstår jeg at vi ikke lengre kunne opprettholde 20 medisinske spydspisser i land med 4,5 millioner mennesker – tilsvarende en bydel i London – slik de gamle sentralsykehusene var ment å fungere.

Vi kan ikke fordele sykehusfunksjoner langs kysten – heller ikke sørlandskysten – etter sosialdemokratiske prinsipper, som om det skulle være stønader til enker og faderløse. Sykehusreformen kom for sent til å forhindre at Aust-Agder fylkeskommune, med sine 100.000 innbyggere, overinvesterte i et sykehus til en milliard kroner i Arendal uten noe som helst forsøk på å samordne utbyggingen med nabofylket eller nasjonale helseplaner – en snau times kjøretur fra sentralsykehuset i Kristiansand. Et sykehus med nesten det samme antall operasjonssaler som det nye Rikshospitalet, tilstrekkelig til å behandle en befolkning på 500-600000 innbyggere. En samfunnsøkonomisk katastrofal feilinvestering, som departementet forsøkte å stoppe, men som de hadde ikke virkemidler til å gjøre det så lenge sykehusene var i fylkeskommunalt eie. Men som Arendal og Aust-Agder har gjort til et eksistensielt spørsmål – en symbolsak som har svidd av flere fakler enn sørlandske St. Hansbål. Man trenger ikke være økonom eller lege for å forstå at med de økonomiske rammebetingelsene helseregionene nå må innordne seg og med den medisinske utvikling som finner sted, så er diskusjonen om to likeverdige sykehus i Arendal og Kristiansand for lengst historie. Vi har ikke råd til å opprettholde høyt spesialiserte medisinske funksjoner både i Arendal og Kristiansand. Og igjen - det er ikke uten grunn at Haukeland Sykehus ligger i Bergen, at Universitetssykehuset i Stavanger ligger i Stavanger og at Universitetssykehuset i Trondheim, St. Olavs Hospital, ligger i Trondheim. De skal ikke balansere noen likeverdighet med sykehusene i Haugesund, på Voss eller i Steinkjær.

Som sørlendinger må vi innrette oss på at Sør-Norges mest avanserte hjertesenter om noen år kan bli liggende i Århus. Mens vi har kranglet om hvordan karkirurgi og hjertemedisin skal fordeles mellom Arendal og Kristiansand og ingen har hatt guts nok til å si at Arendal sykehus skal være et lokalsykehus for Arendal og østre del av Aust-Agder.

Og la meg avrunde med den tragikomiske prosessen om fylkesfusjonen, som har vært komité- og utredningsmat for våre lokale tunpolitikere i en årrekke, og som ingen av aust-egdene har villet ta i med en ildtang. I hvert fall ikke hatt mot til å ta en selvstendig beslutning om, men har skjøvet velgerne foran seg for å torpedere hele prosessen. Så skjør var enigheten om å kjøre prosessen at da Fædrelandsvennen offentliggjorde en meningsmåling som viste det alle visste – at det var flertall i befolkningen mot en fusjon i Aust-Agder – ble hele prosessen avblåst. Så vidt jeg forstår etter dype overlegninger på Strand kafé i Arendal.

Det er sjelden man opplever et så veritabelt politisk selvskudd som Aust-Agder-politikerne her avfyrte. For i løpet av denne prosessen hadde man klart å forhandle seg frem til at det nye agderfylkets hovedadministrasjon skulle lokaliseres til Arendal. Et imponerende forhandlingskupp. Men som altså ble skutt ned av politiske geriljakrigere fra Arendal og omegn.

Jeg begriper ikke at dere aust-egder over år har latt dere styre av en klikk politikere med en notorisk vest-agder og kristiansandsforakt som politisk program. Og enden på visa blir at dere får en felles region tredd ned over hodene på dere – enten den blir seende slik eller slik ut – men uten den mulighet til å påvirke funksjonsfordelingen som dere hadde en gylden anledning til.

Men konflikten mellom øst og vest på Agder er ikke bare en fylkessak eller en bykonflikt. Konflikten skjærer tvers gjennom Aust-Agder, hvor det går et mentalt og politisk skille ved Kaldveldfjorden. Det er ikke tilfeldig at et enstemmig bystyre i Lillesand har søkt overgang til Vest-Agder. Det ligger politiske og fordelingsmessige realiteter bak et slikt vedtak. Sterke politiske krefter i Aust-Agder – i alle partier – har definert vestre del av fylket som et ubehagelig opprørsreir. Det er nærmere 100 år siden Lillesand, Aust-Agders 3.største kommune, har hatt en stortingsrepresentant. Og det har ikke manglet på dugelige kandidater. Mens Vest-Agder har tradisjon for å hente stortingsrepresentanter fra hele distriktet – fra Flekkefjord til Kristiansand – i dag kommer fylkets stortingsrepresentanter fra Flekkefjord, Kvinesdal, Farsund, Mandal og Kristiansand – har Lillesand og omegn blitt oppfattet som en politisk leprakoloni.. Dyktige politikere som Solveig Solbakken (tidligere statssekretær) ble vraket som stortingskandidat av Arbeiderpartiet, og Kristian Sundtoft, en av de mest erfarne og dyktigst politikere Aust-Agder har fostret, av AA Høyre. Vraket av en hard, politisk kjerne i Arendal.

Det hører også med til historien om øst og vest på agder.

Siden vi innledet med Kiplings ballade om øst og vest – la meg også avslutte med ham. ”East is east and west is west and never the twain shall meet” . Kiplings ballade beskriver avstander og sammenstøt mellom kulturer. Men den dagen de møtes, skal det bli fred på jorden.

Skyldes konfliktene mellom agderfylkene clash of cultures? En slags muhammedtegning-konflikt som blusser opp hver gang det skrives en kritisk lederartikkel i Fædrelandsvennen?

Det kan på mange måter oppleves slik.

Men det finnes tegn på at kulturgapet er i ferd med å tettes. Det er et tegn når Agderposten bruker mer spalteplass på eliteserielaget Start enn på tredjedivisjonslaget Arendal Fotballklubb. Det er et tegn når Arendals ordfører kommer ut av skapet som Startsupporter og lar seg avbilde i Startdrakt. Det er et tegn når Sparebanken Sør, med hovedkontor i Arendal, svir av 60 millioner kroner på et nytt fotballstadion i Kristiansand. Og det er et tegn når Arendals næringsliv internasjonaliseres og Arne Smedal bidrar til å løfte blikket ut over Pollens handelsstand. Og kulturgapet tettes i bokstavelig forstand når Hove-festivalen blir en verdig konkurrent til Quart-festivalen.

La oss glede oss over de små tegn på forsoning og samarbeid. For snart befinner vi oss alle i samme båt – under en felles region hvor regionhovedstaden like gjerne kan bli Stavanger som Kristiansand.