Våre anlegg for å kommunisere er enkle og det enkle sies ofte å være det beste, men slik har det ikke vært for oss jordboere. Vår kommunikasjon vitner om at vi ikke behersker det enkle, vi reagerer i det ytterste mot det med drap. Vi misforstår hverandre, vi tåler ikke hverandres tekster, spotter hverandres uttalelser og gjør opprør når vi ser hån materialisert.
Jegets lykke
Det vestlige sekulære individet med shopaholicens identitet og tro, blir ikke lengre fornærmet av en utfordrende tekst, fordi det hverken har tid eller tålmodighet til å lese fornærmelsen. Dette individet har ikke lyst til å lytte til sin nabos kriser og prioriterer ihvertfall ikke langtekkelige politiske debatter. Og terroristene, de er oppvokst på samme vis. På samme kontinent, i samme land, blir vi forskjellige. For når terroristene har funnet en vi-sak, streber resten av oss etter å optimalisere jegets lykke. Vi er differensiert i vår kamp for tilværelsen. I dette verdensbildet av motsetninger blir en satiretegning noe som er raskt og enkelt fordøyelig for alle parter, og får dermed en kraft uten sidestykke.
Et mindretall av verdens innbyggere har tatt seg bryet med å lese mengden av de utallige artiklene som er publisert i etterkant av terrorangrepet mot Charlie Hebdo. Få blir virkelig engasjert, og de som blir det gjennomskuer raskt spillet til vestens intellektuelle og samfunnssynsere. Her står kampen om den riktige tolkningen, tilnærmingsmåten og forklaringen. I forkant av angrepet var det stillhet. Jorden var som øde og tom.
Tidlig i barndommen
Etter legemet kom lyden, etter lyden kom tegnet. Etter tegnet kom skriften. Vår barndom starter med lyd og bildet. Tidlig i barndommen lærer vi om verden gjennom billedbøker, disse er leverandører for hele meningsinnholdet og tar all oppmerksomheten. Etterhvert akkompagneres bildet av en kort tekst, men bildet er fortsatt hovedrolleinnehaveren, mens teksten utvider dens umiddelbare horisont. Til slutt opphører bildet, teksten fyller hele arket og det er hjernens oppgave å danne billedstrømmen.
Fra barndommen avanserer vi fra å tegne en strek til noe som kan minne om frukt på et fat, og her legger klokt nok majoriteten kullstiften til side. Vi innser vår begrensning mens noen få oppdager at de mestrer å overføre fantasiens grenseløshet til papir i form av et bilde. Og ja, en tegning kan fornærme, skade, true, ødelegge og håne like mye som den kan fornye, hylle, prise, skape og glede. De ansatte i satiremagasinet Charlie Hebdo var fryktløse i sin bruk av kommunikasjonsformen. Utstyrt med tusj, fargestift, pensel og et blankt ark konfronterte de oss med unevneligheter. Turbaner ble til bomber, en rabbiner kysset en nazist, mens pavens edlere deler tok form av en muldvarp.
Vår lyd, våre tegn og tekster er i krig. I slike tider er det viktig å le. Så slå på din hjernes billedstrøm og forestill deg følgende:
«En pave, en rabbiner og en mullah går inn på en bar og bartenderen ser på dem og sier: Øh....er dette en vits?«