Vel, det var på et tidspunkt et politisk flertall for å satse på at byen skulle bli «universitetsby». Dette ønsket er fulgt opp med en ambisiøs visjonsplan, under navnet «Universitetsbyen Kristiansand Utviklingsplan 2040». I denne er det skissert en rekke potensielle muligheter for å gjøre Kristiansand mer sammenhengende og rettet mot en fremtid som vitens-, forsknings— og universitetsby.

Så kommer hverdagen og det er i dag vanskelig å få øye på en politiker som driver politikk i relasjon til denne planen. Iallfall er det ikke noe offentligheten skal vite om? Etter at visjonsplanen ble politisk vedtatt har vi ikke sett en pro-aktiv eller strategisk bypolitikk som bygger på den.

Bevisste valg

Det som mangler er altså at planleggeren inntar en sentral og strategisk rolle i utviklingen av byen. Byutvikling skapes av mange krefter. Faren er at kommunen bare responderer og justerer, istedenfor å ta bevisste valg og prioriteringer av hvilke som skal styrkes og hvilke som skal temmes. Det er slike valg og prioriteringer som må til hvis byen vil ha en vekst og fremtid som universitetsby samt være turist-, olje- og kunstbyen Kristiansand.

Hvordan jobber man rent konkret? Jo, det må være en retning i planleggingen. Når man har en visjonsplan om universitetsbyen så skal all politikk, planarbeid, byggesaker, dialoger med investorer, salg av kommunal eiendom, investeringer, boligutbygging mm. forholdes til denne planen. Visjonen skal være synlig og bindende i vedtak og reguleringer som implementeres.

Å være en strategisk aktør handler også om å bygge et image.

Da er det dessverre et problem at byens politikere ikke initierer til dialog med investorer, innbyggere og kunnskapsmiljøer; de presiserer ikke engang hvordan de vil arbeide i forhold til visjonsplanen.

Å være en strategisk aktør handler også om å bygge et image.Byen har ingen tiltrekningskraft i seg selv i forhold til investorer, internasjonale vitensbedrifter, innovative og kreative mennesker eller turister. Den har ingen profil som konferanseby, kulturby, kunstby eller universitetsby.

Da må jo i det minste politikere unngå å bygge opp et negativt image. Som da noen syntes det var stort å bli omtalt som «landets bilhovedstad». Da hjelper det lite samtidig å fortelle hvor tett til natur det er i byen eller at byen faktisk ser seg selv som miljøby.

Retningsbestemt bypolitikk

Vi kan vel også være enige om at det ikke hjalp med varaordførerens kvinnefiendtlige anti-abort stunt. Igjen ble byen satt på kartet som en «mørk», konservativ og anti-moderne by? Men ingen vil snakke om det. Det er ingen motstemme og de verdipolitiske konflikter er fraværende. En slik by tiltrekker ikke den unge kvinne som gjerne vil ha en karriere innen bioteknologi eller jobbe som oljeingeniør.

Vi er ikke for små. Strategisk byplanlegging er ikke bare noe som foregår i storbyer, men også mindre byer enn Kristiansand som Kolding og Vejen i Danmark

Men mer enn noe mangler vi en retningsbestemt bypolitikk. En bypolitikk som tilbyr konkrete handlingstiltak overfor investorer og næringsvirksomheter. Og så må det særlig tilføyes at politikken må være basert på en visjon som rekker titalls år frem i tiden. En slik planlegging gir byen muligheter for å «endre retning» uten å slippe endemålet av syne. Den har insentiver og et eksperimenterende forhold til hvordan byens rom, næringer og boligområder kan utvikles.

Vi er ikke for små. Strategisk byplanlegging er ikke bare noe som foregår i storbyer, men også mindre byer enn Kristiansand som Kolding og Vejen i Danmark. Det som kreves er kunnskap og valg, pro-aktive politiske initiativer og dialog med borgere, investorer og globale krefter. Det kreves at grunnideer, mål og midler gjennomsyrer hele organisasjonen og at enhver politisk handling blir forholdt til disse.

Skal vi gå i gang nå før vi får flere parkeringshus?

Hvis byen vil være internasjonal kunnskapsby - både på utdanning, næring og forskning - så finnes det masser av inspirasjon for hvordan det kan stimuleres og målrettes. Byen har en visjon. I Kvadraturplanen står det om utviklingen av en levelig, kompakt, og opplevelsesrik by (temporære byrom, vitens-hub mm), men det mangler en dialog om hvordan byen får bylivskvaliteter og urbane byrom inn planleggingen.

Skal vi gå i gang nå før vi får flere parkeringshus? Skal byen bygge sin utvikling på aldeles tomme trusler om millionerstatninger? Skal den bygge på noen få personlige allianser? Må vi vente på et nytt politisk regime og generasjonsskifte? Eller skal universitetsbyens utviklingsplan retningsbestemmes gjennom valg og prioriteringer?