Departementer som "Arbeids— og inkluderingsdepartementet", "Fornyings- og administrasjonsdepartementet" og "Kunnskapsdepartementet" har sett dagens lys.

Og Øystein Djupedals Kunnskapsdepartement er tillagt ansvaret for all statlig organisert kunnskapsproduksjon i dette landet, fra barnehager til doktorgradsprogrammer. Fra gratis skolemåltider i grunnskolen til den mest avanserte forskning ved våre universiteter og forskningsinstitusjoner.

Det er i utgangspunktet et håpløst prosjekt, som synes dømt til å mislykkes. Vi kjenner ikke til noe vestlig land som har tatt den politiske styringen av høyere utdanning og forskning så lite på alvor som regjeringen Stoltenberg.

Og statsbudsjettet er den første bekreftelsen på at Øystein Djupedals forsøk på å holde orden på barnehagene, samtidig som han har ansvaret for at landets kunnskapsproduksjon gis de nødvendige ressurser og stimulanser, har mislyktes.

I tøffe budsjettforhandlinger er det ikke mulig å holde fokus på to så tunge satsingsområder samtidig for én og samme fagstatsråd. Denne gangen var det barnehagene som vant, og høyere utdanning og forskning som tapte. Og kunnskapsministeren karakteriserer da også budsjettet som et "hvileskjær" for kunnskapsutviklingen i Norge. Det er åpenbart at forskningen ikke har hatt noen dedikert talsmann og forsvarer rundt regjeringsbordet i kampen om budsjettkronene.

Og det er en fallitterklæring for en nasjon som har ambisjoner om å overleve som kunnskapsnasjon, og for en regjering som har satt djerve og konkrete mål i Soria Moria-erklæringen om økt forskningsinnsats.

Å være ansvarlig fagstatsråd for kunnskapsproduksjonen som skal danne grunnlaget for fremtidens verdiskapning i Norge, bør ikke være en venstrehåndsjobb i en norsk regjering.

I statsbudsjettet er forskning og høyere utdanning blitt en salderingspost, fordi statsråden har bestemt seg for å være barneminister fremfor minister for de skarpeste forskerhjerner lander rår over. Dette går ikke i hop, og det bør regjeringen gjøre noe med.