Det er på mange måter et himmelropende tankekors at en liten, ubetydelig kristen-konservativ fådagersavis som få har hørt om tidligere, kan utløse en internasjonal politisk krise for Norge.

Men avisens gjengivelse av Muhammed-tegningene fikk symbolikkens funksjon, løftet ut av normale publisistiske sammenhenger, og brukt for hva de var verdt i et internasjonalt, muslimsk opprør.

I går gjentok redaktør Vebjørn Selbekk at han angret på at avisen publiserte tegningene. Han beklaget at han hadde såret muslimenes religiøse følelser og at han ikke hadde forutsett konsekvensene av sin handling.

Det siste kan man i hvert fall godt forstå. Aldri har vel en ytring i en norsk avis utløst slike dramatiske følger som dem man har sett i Midtøsten og Afghanistan de siste dagene. Ledsaget av utilslørte drapstrusler rettet mot redaktøren.

Vi skal ikke dvele ved redaktør Vebjørn Selbakks handlemåte. Det er en ærlig sak å si at man gjorde feil og ikke vurderte virkningene av det man trykket. Selv om Vebjørn Selbakk, som redaktør i en kristen-konservativ avis, burde være den første til å forstå hvilke følelser krenkende ytringer om det hellige utløser. Han som for et år siden insisterte på at blasfemiparagrafen burde opprettholdes og blankpusses som en innsnevring av ytringsfriheten på det religiøse området.

Og Vebjørn Selbakks begrunnelse for sin anger og beklagelse avkrefter at kritikken mot publiseringen av tegningene i hans avis har noe med innskrenkning av ytringsfriheten å gjøre.

Å publisere krenkende ytringer uten annet mål og mening enn bare å krenke, er en lite heroisk gjerning som ytringsfrihetens fanebærer. Ytringsfundamentalisme er like uspiselig som all annen fundamentalisme. Eller for å sitere forfatterne Edvard Hoem: «Ein ytringsfridom som er utan toleranse, er i seg sjølv ein totalitær idé».

Norske redaktører foretar hver eneste dag vurderinger av hva slags ytringer som egner seg å publisere under hensyn til hvilke konsekvenser de vil kunne få for dem som rammes. For ingen norsk redaktør er i tvil om at vi har ytringsfrihet — under ansvar.

Av og til vurderer vi feil og må beklage. Da er det skjønnet som har sviktet - ikke ytringsfriheten. Slik skjønnet sviktet for Magazinets redaktør en dag i januar.