Til disse dydene hører også en arbeidsform i regjeringen som ikke etterlater noen tvil om hva som er regjeringens politikk. Men i løpet av det siste halvåret har vi gjentatte ganger opplevd utspill fra et eller flere av regjeringspartiene, som for en kortere eller lengre periode har bidratt til å så tvil om vi har en flertallsregjering eller en mindretallsregjering i enkelte saker.
Håndteringen av de afghanske asylsøkerne og Odfjellsaken var de ferskeste eksemplene på dette, inntil Sps finanspolitiske talsmann, Per Olaf Lundteigen, tidligere i denne uken smalt av et politisk vådeskudd som ga gjenlyd i norsk offentlighet. Den gamle Sp-veteranen, som tidligere har ytret noe om at alle burde eie en eiendom som var stor nok til at man kunne late vannet sitt uforstyrret i hagen, lanserte et forslag om et tak på rentefradraget.
Han ville fjerne rentefradraget for lån på over to-tre millioner kroner for å få bukt med låneveksten, som etter hans mening går ut over en opprustning av offentlig sektor.
Vi skal ikke gå inn på de økonomiske konsekvenser dette ville få for barnefamilier, enslige og alle dem som må forholde seg til boligmarkedet i de større byene.
Vi konstaterer bare at forslaget er uttrykk for en imponerende politisk umusikalitet, med sprengkraft nok til å desimere ethvert regjeringsparti.
Men når utspillet kommer fra den finanspolitiske talsmannen for et regjeringsparti, få måneder før den rød-grønne regjeringen skal legge fram sitt forslag til statsbudsjett, sier det seg selv at det sender sjokkbølger inn i hus og hjem.
Imidlertid forsto SVs finansminister, Kristin Halvorsen, og Aps finanspolitiske talsmann, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, hvilken politisk katastrofe som var i emning, og avlivet forslaget kontant og definitivt.
Med det resultat at Sp og Per Olaf Lundteigen er blitt politisk ydmyket i full offentlighet og partiets finanspolitiske talsmann har mistet autoritet i skattepolitiske spørsmål.
Hva skal den rød-grønne regjeringen med en opposisjon, når den har Per Olaf Lundteigen i egne rekker?