Nylig avga sivilombudsmannen en uttalelse i en klagesak hvor en søker var blitt nektet dispensasjon til å sette opp en hytte i Lillesand-skjærgården.Sivilombudsmannen retter kritikk mot saksbehandlingen i kommunen og hos fylkesmannen og ber om at saken blir gitt en ny behandling.Men ombudsmannens uttalelse er så grundig og forvaltningsrettslig så prinsipiell at den har betydning langt ut over denne enkeltsaken. Det er sjelden at denne typen saker havner i retten, i hvert fall i Høyesterett. Derfor foreligger det lite rettspraksis på dette området.Av den grunn vil Sivilombudsmannens uttalelse måtte legges til grunn som rettesnor for kommunenes fremtidige behandling av søknader om dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen.Sivilombudsmannens hovedanliggende er om søkeren i dette tilfelle har vært utsatt for en usaklig forskjellsbehandling. Rett nok ligger det innenfor kommunenes «frie skjønn» å ta stilling til om det foreligger «særlige grunner» som berettiger dispensasjon fra byggeforbudet.Men skjønnsutøvelsen må være forankret i en konkret og individuell behandling og vurdering av hver enkelt søknad og ikke bare knyttes opp mot mer allmenne betraktninger om friluftsinteresser og strandsonevern.Og i tillegg må kommunene også ha et øye til tidligere praksis, slik at det ikke oppstår usaklig forskjellsbehandling. Mange vil ta Sivilombudsmannens uttalelse til inntekt for et mer liberalt syn på byggevirksomhet i strandsonen. Det er ikke nødvendigvis riktig, for uttalelsen har en klar brodd også mot kommunenes prinsippløse dispensasjonsinnvilgelser opp gjennom årene.Det er disse som nå kan skape problemer for kommunene om de skal unngå usaklig forskjellsbehandling.For Lillesands vedkommende slår sivilombudsmannen fast at «vi har å gjøre med en kommune som i atskillig grad har vært villig til å dispensere fra lovens regel». Og det uten at den har fulgt «en konsekvent og entydig praksis i samsvar med de hensyn som ligger til grunn for byggeforbudet i 100-meters beltet og de sentrale retningslinjer som er gitt». Og han viser til at en rekke dispensasjoner synes å være gitt mot administrasjonens anbefaling og ofte uten særskilt begrunnelse.Vi vil tro dette gjelder kystkommunene generelt. Og skal man trekke konsekvensene av Sivilombudsmannens pekefinger, kan man ikke lenger gjøre dispensasjonssøknadene til gjenstand for avstemninger i lokalpolitiske fora hvor politikerne ikke avkreves begrunnelser for de vedtak som fattes. I hvert fall ikke begrunnelser som er vannfaste i forvaltningsrettslig forstand.