Carl I. Hagen er i ferd med å omskolere sitt noe rufsete parti til å bli presentabelt i regjeringskontorene og for den penere middelklasse i sentrumspartiene. Siv Jensen er hans elev.Da må han kvitte seg med unotene, med språket og sjargongene som ikke gjør seg i de politiske salongene. Med andre ord må han sørge for å fjerne de mest ekstreme politikere som kleber partiet til en nær fortid hvor det var opportunt å lefle med innvandringsfiendtlige holdninger. For nå viser meningsmålingene at et flertall av de som støtter Norges største parti ikke deler de innvandringsfiendtlige holdningene til Øystein Hedstrøm, Vidar Kleppe og de andre verstingene i stortingsgruppen. Og som det populistiske partiet Fremskrittspartiet er, tar dagens meningsmålinger regi over partiets politikk.Dette er dreieboken for det maktspill som nå utspiller seg internt i Fremskrittspartiet. Etter helgens landsstyremøte gjorde Carl I. Hagen det klart at partiet har overtydelige ambisjoner om å komme i regjeringsposisjon allerede i høst — og i hvert fall etter stortingsvalget i 2001. Og som et ledd i denne strategien har Carl I. Hagen tatt regien og fått landsstyret til å instruere de obsternasige fylkeslagene om at verstingene skal vekk fra stortingsvalglistene og erstattes av «salonf¿hige» politikere. I hvert fall i Oslo og Hordaland, hvor partiets nestledere, Siv Jensen og Terje Søviknes, står i faresonen for å miste topplasseringene.Og spørsmålet er i hvilken grad landsstyrets instruerende meningsytring også når fram til fylkespartiene i Østfold, Akershus og Vest-Agder, hvor ekstremistene Øystein Hedstrøm, Fridtjof Frank Gundersen og Vidar Kleppe kjemper for sine politiske stortingsliv etter 2001. I Vest-Agder inntar sentralstyremedlem Åse Schmidt i denne prosessen på mange måter Siv Jensens rolle i Oslo. I hvert fall i Carl I. Hagens politiske dreiebok.I norsk partipolitisk sammenheng er den sentralstyring som Frps landsstyre her utøver overfor fylkespartienes nominasjonsprosess, ganske enestående. Vi må trolig tilbake til det gamle kommunistpartiets «demokratiske sentralisme» for å finne maken til sentralstyring av stortingsnominasjonene. Selv ikke i Arbeiderpartiets mest aktive Haakon Lie-periode fant det sted en slik utilslørt maktdemonstrasjon fra partiets sentralledelse.Landsstyrets holdning og tilnærming til nominasjonsprosessen skurrer mot de spilleregler som det norske demokratiet er basert på når det gjelder rekrutteringen av politiske ledere. Det er ikke lederne som skal velge sine egne etterfølgere, men grasrota. Men i kjent Carl I. Hagen-stil får vi en anskuelse i hvordan hensikten helliger midlet - Frp og Carl I. Hagen vil i regjeringsposisjon om han så må svi av noen demokratiske prinsipper underveis.