Annerledes forholder det seg åpenbart når det gjelder holdningen til og praktiseringen av «passiv dødshjelp» ved norske sykehus. I gårsdagens helsemagasin «Puls» på NRK-TV fikk vi et innblikk i en helseetisk virkelighet omkring spørsmålet om liv og død som få, om noen, utenfor legeprofesjonen selv har hatt innsikt i.Ved norske sykehus praktiseres en ordning hvor bestemte pasientkategorier gis en «dødsdom» i form av en «R minus»-ordre i deres pasientjournal. Det betyr i klartekst at dersom en person med et slikt stempel i sin journal havner på sykehus med en alvorlig helsesvikt, skal det ikke settes i gang livreddende medisinske tiltak.Ifølge de opplysninger som er kommet fram, gjelder dette bl.a. pasienter med langt fremskreden kreft, hjertepasienter, samt gamle og alvorlig syke pasienter.Vi er innforstått med at leger og helsepersonell ofte må treffe vanskelige valg når det gjelder å vurdere den medisinske innsatsen holdt opp mot livsprognosene for den enkelte pasient. Men disse valgene griper rett inn i kjernen av så vel legeetikken som samfunnsetikken. Og det kan vel være at det bør utarbeides etiske retningslinjer for hvilken behandlingsinnsats ulike pasientgrupper kan påregne å få.Men dette bør i så fall skje i full åpenhet og underlagt etiske refleksjoner som offentligheten og den enkelte pasient kan være delaktig i. Den måten disse «dødsdommene» utstedes på i dag er i hvert fall sterkt kritikkverdige og trolig også lovstridig. Etter det som er kommet fram varierer praksisen fra sykehus til sykehus. Tilfeldige leger kan utstede «R minus»-ordren uten å diskutere det med andre og uten at det finnes skriftlige retningslinjer. Ved noen sykehus blir pasientene ikke informert og begrunnelser og datoer er fraværende i journalene. I tv-programmet fikk vi historien om en hjertesyk kvinne som hadde «R minus» i sin journal i sju år uten å vite det. Hva om hun var blitt radikalt bedre i løpet av disse årene?Det har åpenbart heller ikke vært noen kultur blant legene for å diskutere praktiseringen av «R minus»-ordren. Dette forklarer vel også hvorfor det ikke har vært åpenhet omkring et så ømfintlig legeetisk spørsmål.For oss utenforstående er opplysningene om hvordan denne formen for «passiv dødshjelp» praktiseres i vårt helsevesen ganske sjokkerende — og det mest sjokkerende er at denne praksisen er etablert uten retningslinjer som er utledet av en etisk refleksjon og drøfting hvor offentligheten og pasientene selv har vært delaktig i. Situasjonen roper på et Helsetilsyn som kan løfte saken ut av sykehuskontorene.