Lederen av Stortingets kirke— og undervisningskomité, Ranveig Frøiland, som også er leder av Arbeiderpartiets kirkeutvalg, har latt seg intervjue av Bergens Tidende om sitt syn på kirke og stat. Det skulle hun ikke ha gjort. Det hun sier er nemlig såpass umodent og sjokkerende at det diskvalifiserer henne fra begge verv.Kirken har aldri stått på de svakestes side, hevder hun og legger til at om den ikke hadde vært holdt i sjakk av staten, ville den nå ha vært mer reaksjonær. Hun mener også at den svenske fristillingsmodellen ikke passer for Den norske kirke. Kirken er ikke moden for det. Målet må etter Frøilands mening være å utvikle Kirken til å bli en radikal og åpen folkekirke.Vi tilhører i vår avis, for å si det forsiktig, ikke dem som skjønnmaler tilstandene i Den norske kirke. Det skulle vi mene at våre lesere har forstått. Men når Frøiland blottstiller så stort forråd av kirkelig-politisk stupiditet som hun gjør i intervjuet med Bergens Tidende, ser vi for vårt vedkommende den minst skikkede prest og biskop som en bedre tjener for Kirken enn lederen av Stortingets kirke- og undervisningskomité.Kirken har selvfølgelig sitt historiske bakstreveri og sin motstand mot alskens reformer med seg som ideologisk bagasje, men den har også sitt mangeartede arbeid for samfunnets og livets tapere å skilte med. Å forsøke å underslå denne dobbelte arven, blir rett og slett for dumt. Vi hadde forventet litt mer kirkelig historiekunnskap av et menneske som Frøiland. Verre er det likevel når Ranveig Frøiland antyder at det ikke kan bli noe frislepp for Kirken før den faller inn i den ideologiske fold som Arbeiderpartiet stiller opp for den. Hun må selvfølgelig ha sine ønsker for Kirken, som vi og alle andre også må det, men hun bør samtidig forstå hvor grensene går mellom egne ønsker og egen makt. Vi ønsker oss også en radikal og åpen folkekirke, en kirke som er der for sine passive som for sine aktive medlemmer.Men å tro at dette kan styres på plass som statsinitiert kirkepolitikk, er ikke bare blåøyd og inntil det middelalderske reaksjonært, det er også å vise forakt for den teologiske selvstendighet en kirke må ha, statsstyrt eller ikke. Kirkens lære utformes hverken gjennom flertallsvedtak i Stortinget eller ved akklamasjon på Arbeiderpartiets landsmøter. Kirkens egenart blir til i dens egen utveksling med samfunnet omkring den. Ranveig Frøiland får ha den tillit til Kirken at den lykkes i dette forehavendet. Kan hun ikke det ha, er det hun og ikke Kirken som opptrer umodent.